"Torkel Fornes sa tvert nei til planen. Den sjansen vil han aldri ta, å kjøre alle disse folka forbi krysset ved Kroksund. Her hadde av og til grensepolitiet vaktposter. Det skulle vere to man postert ved Kroksund. To var også postert i Hemnes, i Trøgstad og på Ørje. Den ene av Grepo-mennene i Ørje var fallen i kamp med Knut Mathiesen tidligere på kvelden.

Ole Burås kjørte ofte forbi krysset ved Kroksund til og frå arbeid, og hadde ikkje sett noe farlig der det kunne stemme. Gestapofolka var særleg opptatt av å kontrollere trafikken ved ferja som gikk over sundet. Så Burås meinte at en trygt kunne kjøre. Han ville nødig ta dette svære følgjet med alle slags folk inn over skogen. Dei diskuterte dette fram og tilbake og vart ikkje samde.


Torkel Fornes rusla bort til sjåføren frå Oslo: Var det så at dei hadde planlagt å kjøre om Kroksund? - Ja, Burås meinte at det ikkje var farleg. Å, det kunne vere farleg nok. Sjåførane Ragnvald Thoresen og Felldal sa at dei nødig kjørte lenger, helst ville dei rå til at ein kjørte flyktningane tilbake til Oslo. Men vakten meinte at slik situasjonen var, måtte ein ta sjansen og køyre dei mot grensa. Det vart ein heit diskusjon, og ikkje råd å bli samde.

Bjarne Eidsvold meinte at når ein erfaren skogsmann som Ole Burås sa at det var for blautt i skogen, fekk ein høyre på han. Men Torkel holdt på sitt og fråsa seg alt ansvar om dei skulle velje landevegen. Ein kurer i følgjet, Marit Nesse, sa at ho hadde gått til fots strekningen over skogen til grensa og visste kva det var. Og den vegen ville ho ikkje gå dersom koner og barn skulle vere med. Diskusjonsemnet var velkjend for alle losar i Norge - skulle dei ta den tunge, trygge ruta over skog og fjell, eller den lette, utrygge ruta på vegen?

Til slutt sto Torkel Fornes nokså aleine i diskusjonen inne ved Mjermen. Vaktene og Burås ville ta landvegen, og sjåførane hadde bøygd av.

Thoresen kjørte først. ved sia av seg hadde han den gravide kvinna og Ole Burås. Like bak kom Gunnar Felldal med Odd Eidsvold og kona hans ved sida. Det var nær heilt mørkt, og dei kjørde langs Skulerudsjøen, og det var ikkje meir enn ein halv times kjøring att.

Da blinka det i to lykter framfor bil nummer ein. To Gestapo-menn sto midt i vegen, med kvar sin maskinpistol. Sjåføren Thoresen skreiv eit par dagar etter ned det som hendte:
"Jeg lar bilen stanse like foran dem, og de retter sine våpen mot meg. Da sveiver jeg ned ruta idet den ene skriker at jeg må ut, og at lemmen skal slås ned. Da jeg kom ned på stigbrettet, ble jeg beordret foran vognen i lyset. Jeg holder hendene over hodet og sier til politimannen at han behøver ikke skyte meg som ingen våpen har. Jeg var ikke kommet mer enn såvidt foran bilen i lysene, da jeg hører at gunnar rygget sin bil tilbake. Den ene politimannen ropte da til sin kollega: "Ta deg av den bakre bilen", og denne løp bakover for å stanse Gunnar.

Da så jeg mitt snitt til å gjemme meg bak min bil. Men i det samme skjøt han etter meg og streifet min høyre hand. Gunnar hadde i mellemtiden rygget en del, og da politimannen kom mot ham, kjørte han i full fart mot denne."

Gunnar Felldal fortel 25 år etter:
"Jeg hadde tappa blendingsgardinene mine. Så drar jeg ut fullt lys, samtidig som jeg kjører, og så ser jeg at han skvetter ned i grøfta."
Thoresen fortsetter: "Med det samme skyter Ben (Bjarne Eidsvold) mens politimannen ligger der. Så kjører Gunnar opp på siden av meg, og Ben hopper av ved min bil, mens gunnar forserer seg videre framover. Da skyter han som står ved min vogn en serie skudd tvers gjennom Gunnars førerhus, så glasset fyker"
Felldal:"Plutselig så detter hele rattet fra meg, så jeg sitter igjen med bare krysset. Samtidig ynker hun frua ved siden av seg. Så kjører jeg oppover, men stanser kort etter. En kar skriker: "Kjør! Kjør!". "Nei, her blir ingen kjøring, vi har en bil til her nede!""
Thoresen skriver videre i rapporten: "Det blir en voldsom skuddveksling ved min bil. Ben og Ole går til motangrep etter å ha blitt utsatt for flere salver fra politimannen... Ole går da opp på stigbrettet for å skyte over gutta og eventuelt overrumple ham. Da blir Ole truffet og faller død om foran våre føtter. Dette gjorde et sterkt inntrykk på oss. Ben og jeg forsøkte å løfte ham opp i bilen. Men han var jo ikke mer, og han blødde forferdelig. Så vi måtte la ham ligge. Vi ble enige om å forsøke å kjøre, for nå var alt stille. Jeg krabber inn i førerhuset, får satt meg til rette, og fru Hannestad(Else), som har ligget nede på setet hele tiden, reiser seg nå.

Med det samme jeg trår på starteren, smeller en ny serie skudd, og rattet blir skutt i stykker i hendene mine. Så måtte vi ut på baksiden igjen, og Ben måtte skyte et par skudd til før vi kom oss avgårde.

Da vi hadde kjørt et stykke, slapp Gunnar meg foran, fordi jeg kjørte på bensin og han på knott. Nå begynte et voldsomt race på en forferdelig veg, og det var rene hellet at alt gikk bra. Da vi kom til en skarp kurve, stanset vi for å vente på Gunnar. Men vi ble snart enige om at under slike usikre forhold var det ikke bra å stå der og vente. Ben gikk da ut av bilen og bemerket at han hadde to kuler igjen, en til dem og en til seg selv. Han tok nå post for å vente på Gunnar."

Gunnar forteller:
"Vi kjørte på en forferdelig tømmervei og ble dirigert nedover mot Flataseter, over sånne små bekkefar med trebruer. Så sier jeg til Ben at han skal slenge en wire rundt brua der, så drar vi den med oss. Og det gjorde vi, dro så tømmerstokka føk til høyre og venstre. Plutselig mens jeg kjører, så sitter jeg med girspaken i handa. Den har spretti opp. Og jeg kjører spaken ned, og jammen går den rett i gearet, og jeg satt, nei hang på spaken videre nedover. Vi tok med oss noen bruer til, og så kjørte vi til Flatasetra"

Sjåførane hadde planlagt å kjøre bilane ut på Rømungen og la dei gå gjennom isen, så politiet ikkje fekk tak i dei. Men det var så gjørmet ved land at dei kom ikkje utpå. Dei tok av skilta, slik at politiet skulle få vanskar med å finne eigarane, og at dei kunne få tid å røme unda. Så gjekk alle saman rundt bukta og kom i god behald til Sverige og Paul Edvinsson. Da så dei lyskastarar frå tyskarane, der dei hadde sett frå seg bilane. Nesten et halvt hundre mennesker var redda, og ingen alvorleg såra.

Men dagen etter kom losen og bonden Hans Østreng til gårdsguten sin, Torkel Fornes og fortalde at Ole Burås var fallen"