Kommunistenes apparat i Oslo-området ble rammet av flere store arrestasjonsbølger. I 1942 slo Gestapo til. Det startet med opprullinger i grafisk faglag og jernlaget, som trolig omfattet 25 arresterte. Deretter ble etteretningsapparatet og Asbjørn Sundes sabotasjegruppe rammet, og ca 40 personer tatt. I mai ble også ungdomsapparatet rullet opp og 80 tatt. De fleste ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland, hvor mange døde.

Høsten 1942 kom en ny arrestasjonsbølge i Oslo. Den rammet bl.a. sentralstyremedlemmet Thorleif Andresen, og den tidligere distriktsformannen Ola Hofmo. Særlig avisdistribusjonen ble revet opp. Nye arrestasjoner fulgte så i januar 1943, da distriktslederen Nygård ble tatt sammen med andre.

"Vi var jo alle dødsdømte og hadde fått vite at avisene hadde kunngjort at henrettelsene hadde funnet sted den 17. februar. Da var det at vi tok til med forberedelsene til rømming fra Dødstårnet vi befant oss i.

I tre døgn arbeidet Ragnar Sollie, Karl Nielsen, Frank Kristiansen og jeg med å bane oss ut gjennom den halvmetertykke mursteinsveggen ved hjelp av en jerntegn og et sengeben av jern. Av seilduksmadrassen hadde vi flewttet et 8 meter langt tau, med en bøttehank til dregg.
Den 134. mars startet vi rømmingen ved å fire oss ned i fengselsgården. Det var så vidt Ragnar klarte å komme seg ut av det trange hullet og ned, fordi den ene armen hans var brukket. To ulltepper og støvler fikk vi også med oss.

Etter kort tids dekning i et skur, fortsatte vi mot festningsmuren. Vi hadde ingen stige og var for svake til å klatre oppå hverandre. Så brukte vi tauet som lasso og etter 3-4 kast satt hanken fast i ståltrådnettingen i overkanten av muren. Karl og jeg klatret først opp og Ragnar med sin brukne arm, ble dratt opp. Til slutt kom Frank. Fra muren gikk fluktruten over de skrå takene. Midtveis hørte en tysk vakt noe. Samtidig som han ropte og fyrte av varselskudd, ble lyskasterne satt på. Med febrilsk hastighet hadde vi klart å kravle oss over på den andre siden av skråtaket. Igjen lå vi stille, i en tid som syntes som en evighet inntil lyskasterne ble slukket. Tyskerne trodde nok det var falsk alarm. Vi satte kursen over takene mot Vollen som førte ut mot Myntgata ved Norges Bank, og det begynte å lysne. Der vi lå flatklemte, kunne vi nå se vaktpostene på de forskjellige stedene utenfor festningen.
Nå gjaldt det å komme videre usett ned på taket til nærmeste bygg utenfor festningen, Det militære Samfunn. Vi firte Sollie ned på taket og han klarte å få åpnet en takluke.
Så skjedde det fatale. Da siste mann krøp gjennom luka, ble han observert av en vaktpost, og for annen gang ble det slått alarm. ---
Fortvilet streifet vi gjennom bygningen for å finne en vei ut. Vi støtte på en tysk offiser som ble vettskremt og rømte av sted. Like etter ble vi tatt. D.v.s. ikke Sollie. Da vi var sikre på at han ikke var iakttatt av noen, ble vi enige om at han skulle gjemme seg, mens vi overga oss. Ei vaskekone som fant ham i et bøttekott skreik opp, og også han blei tatt.

Tida etter at vi var blitt fakket,var den versate vi hadde i Tårnet. Først ble vi rundjult, og siden kastet ned i kjelleren hvor vi lå på baresementgolvet i tre døgn uten strømper, sko og sengetøy. 5. mai ble vi overført til kjelleren i Møllergata 19. Hele tiden etter fluktforsøket, lå vi i en mørkecelle med håndjernene på. Ofte lot tyskerne lyset brenne hele natta og andre ganger ga de oss ekstra mat - mens de skrek at vi bare hadde denne natta eller timene igjen. Var en av oss til forhør, fikk vi andre beskjed om at nå blir han skutt. Igjen og igjen skrek de: "Ved daggry skal du skytes!" Det var en forferdelig påkjenning, men vi kom oss gjennom med livet i behold inntil befrielsens time slo 8. mai 1945.

Vi som ble tilbake fulgte fluktforsøket med sympati, og det var et trist øyeblikk da vi fikk høre at de var blitt tatt. Dette fikk også negative følger for oss. Alt utstyr i cellene ble fjernet og vi måtte ligge på kalde sementgulvet. Jeg gikk i det samme tøyet i 11 måneder uten å få byttet eller vasket undertøy, bortsett fra at vi forsøkte å vaske det i vannbøtta. I løpet av et halvår badet vi ingen ganger.

Julaften 1944 ble trist. I alt satt vi 12 mann i Tårnet, og av disse ble 6 skutt i februar. Aldri før fikk vi mindre mat enn på denne julaftenen, og dobbelt bittert fordi vi visste at de øvrige fangene på Akershus hadde fått pakke. Vi laget en tilstelning der Armand Stang leste egne dikt. Asle Grepp holdt en gripende tale for oss. Han minnet om at frihetskjemperen Kristian Lofthus hadde dødd i dette tårnet og at Hans Nielsen Hauge hadde sluppet ut herfra som en nedbrutt mann. Asle avsluttet talen:

"Men vi skal ikke la oss knekke. Samme hva som skal skje med oss. Vi skal holde ut!"

For oss kom ikke Quislings "arbeidsmobilisering" som noen overraskelse. Våre folk var forlengst klar over hva som ville skje, hvilke følger det ville få for folk og land om det virkelig lyktes tyskerne å utnytte norsk arbeidskraft i den utstrekning de håpet.

Ett var gruppa vår enige om: Utskrivinga av arbeidskrafta ville skje på grunnlag av utarbeidede kartotekarkiver. Disse måtte derfor omgående ødelegges ... "

Vi ruslet nedover gata. Edgar skrittet i vei på sine lange, sterke ben, myk og elastisk som en fulltrimmet sprinter, ilter, hissig og farlig. En fighter av Guds nåde. Lange snakket febrilsk med Hans. Slik var det bestandig. I farlige situasjoner begynte munnen hans å løpe. Etter en stund ble han stum som en fisk. Han lot seg ikke så lett forstyrre. Tung og sikker passet han jobben sin og blandet seg ikke inn i andres saker. Arkitekten gikk ved siden av meg, rolig og adstadig, med sigaretten dinglende i den smilende munnen.

Vi var tunge av våpen, to "cocktails" og en pistol hver. Lange, Hans og Har du en røyk, kamerat? -Jeg har fire pakker heimeavla. Det greide seg langt Det var nokså mye trafikk, noe vi hadde regnet med.
Hvorfor er det ikke lemmer eller tau på bilen? -Det var uråd å skaffe. Dere får holde dere fast i styrehuset.
Jeg så meg omkring. Noen tyske underoffiserer gikk skravlende forbi.
-Hør godt etter, og gjør nøyaktig som jeg sier. Kjør langsomt ned Universitetsgata. Sving opp Pilestredet. Stans kloss ved fortauet når jeg banker to ganger. Hold vogna helt stille til jeg banker to ganger igjen. Da kjører du opp Pilestredet, alt vogna orker.
Utenfor arbeidskontoret ga jeg signalet ved å brøle: - Unna her! Klart?

Han nikket. Jeg klatret opp på lasteplanet og plystret svakt. De andre jumpet opp og bilen rullet langsomt ned Universitetsgata. Klokka var nøyaktig et minutt på halv elleve. Det ville ikke komme noen trikk på minst tre minutter. Jeg snudde meg mot de andre.
Hør her, karer. Denne aksjonen skal lykkes. Hva som enn skjer!
De nikket alle fire. Det var mange folk på fortauene. Bilen stanset brått utenfor.
Øyeblikket etter var fortauene tomme. Folk løp for livet. Det lot til at de hadde oppfattet situasjonen.
En "cocktail" smalt gjennom vinduet. Det lød et tordnende brak. Flammer og røyk sto høyt til værs. Da jeg skulle til å kaste, kjente jeg et voldsomt rykk. Uten det avtalte signalet, dundret bilen avgårde og lasteplanet ble blåst bort under oss. Jeg ble slengt på magen i gata. Jeg kavet meg opp. Svarte skikkelser danset om meg med noe i hendene. Jeg tvang meg opp på kne. Gjennom røyken skimtet jeg Hans og Arkitekten. Akkurat da pælmet de hver sin "cocktail"-flaske gjennom vinduet. Et nytt smell og en stemme skar gjennom kaoset:
Da ist der eine! Halt ihn fest!
noe tungt veltet over meg, og jakka ble slengt over hodet. Ved å presse venstre skulder opp, fikk jeg lirket fram pistolen. Jeg presset den mot kroppen og trakk av. Det lød et dumpt smell, og kroppen over meg ble med ett tung og livløs. Jeg veltet den av meg og kravlet opp på kne.
Flammene gjorde det lyst og tyske soldater nærmet seg. Jeg kom meg på beina og sendte en kule mot den nærmeste. Han falt sammen:
Er schiesst! hylte han.
De andre forsvant til alle kanter. Jeg ravet i ring og deiset over ende. Farvel, kamerater, farvel Grozeff som ble liggende livløs igjen under palmen på slagmarken i Spania. Farvel Astrid og Rolf - dere får aldri se meg mer.
Jeg kjente jeg begynte å gråte. Hvorfor kommer de ikke? Det var ennå noen skudd igjen i pistolen...
Blek, fortumlet og forslått, med avrevne klær kom Asbjørn seg vekk fra stedet. Et sted oppe i St. Olavs gate dukket det opp en tysker, en fet og kantet fyr i sersjantuniform.
Han stilte seg med skrevende ben og skrek: Halt!
Det var det siste han sa. Et skudd og fyren datt sammen på fortauet.