Familie Ill: Arne Ekeland Sørlandet og Rogaland Rundt Norges sydspiss På det blide Sørland og i Rogaland ble motstandskampen minst like ublid som ellers i landet. I Rogaland ser den første illegale avisa Stritt folk dagens lys allerede 1. oktober i 1940. Redaktør er AUF-eren Einar Andreassen, som senere ble med i NKP og ble leder av Norges kommunistiske ungdomsforbund etter krigen. Det var fagforeningen Avd. 44 av Jern og metall, som hadde kommunister med i styret, som sørget for økonomisk støtte til avisa. NKPeren Konrad Dahle deltok i pengeinnsamlingene allerede i 1940. Påskuddet var å samle inn penger til Norsk folkehjelp, men mesteparten av pengene gikk direkte til motstandskampen. I Kristiansand startet en gruppe NKPere avisa Frihet sommeren 1941. Den ble etterhvert en slags lokalutgave av NKPs illegale hovedorgan Friheten, og stoffet var både lokalt og fra Oslo. Den kom ut hver uke fram til august 1942, og ble distribuert helt opp til Arendal. Det første nummeret var forsynt med både hammer og sigd, og dette ble påtalt fra partiets landsledelse, som mente det virket splittende. Avisa ble rullet opp og flere i gruppa arrestert. Kommunistene på Sørlandet spilte en meget aktiv rolle mot tyskerne og nazistene. I Kristiansand tok arbeidet til med å danne en kommunistisk motstandsgruppe i 1940. Reidar Bjårstad ble kommunist da general franco slo ned demokratiet i Spania i 1936-1939, men var for ung til å melde seg frivillig. En eldre partikamerat, Odd Winther Fredriksen, oppfordret alle ungkommunister til å gå inn i militæret med tanke på en kommende storkrig i Europa. Reidar Bjårstad ble mønsterelev i Kongens garde og meldte seg 9. april til tjeneste på Gimlemoen. Han ble der med i det lite ærerike tilbaketoget gjennom Setesdalen, og nyttet høve sammen med noen andre å gjemme unna våpen og ammunisjon til seinere bruk. Samme våren hadde han meldt seg inn som medlem i NKP, og på sommeren ble han med på å danne Kristiansand kommunistiske parti. Hele NKP ble da som kjent forbudt av tyskerne noen uker seinere. Han ble da med i den illegale NKP.gruppa på Lumber, som hadde forgreininger til Vennesla og Evje. I 1941 var Kristiansand kommunistiske parti etablert som godt organisert og omfattende motstandsgruppe - sammen med kamerater fra store deler av Sørlandet - bygd opp med disse grupperingene: Sabotasjegruppa - med formål å drive sabotasje mot produksjon for tyskerne, og mot tyske forsyninger og transporter. Militærgruppa som skulle trenes opp med det formål å være forberedt på aktiv innsats ved en militær intervensjon fra de allierte. Pressegruppa som ga ut "Frihet", ga en politisk og nyhetsmessig orientering. Samtidig ga den ut og distribuerte antifascistiske plakater. Sosialgruppa hadde i oppdrag å samle inn penger og hjelpe arrestertes pårørende. Men Gestapo gikk hardt fram på Sørlandet. Mange ble tatt. Sabotasjegruppa kom til å ødelegge flere tyske innretninger. Sommeren 1942 ble nær hele gruppa rullet opp, og hele 52 av den ble arrestert. To slapp fri, to ble sendt til Grini, og resten til konsentrasjonsleire i Tyskland. Der mistet Odd Winther Fredriksen, Alfred Skaiå, Erling Knutsen, Karl Hansen, Olaf Tveit og Alfred Moseid livet. Sammen med noen andre NKPere hadde Reidar Bjårstad blitt med i en militærgruppe. Denne gruppa ble også arrestert og ti av medlemmene dømt til døden, mens tre andre fikk fengselsstraffer. Dommen vakte slik avsky på Sørlandet at okkupasjonsmakta fant det opportunt å omgjøre dødsdommene til livsvarig tukthus. Reidar Bjårstad, som var blant de dødsdømte, og som etter krigen i mange år var medlem av NKPs landsstyre, sier i et intervju at da benådinga ble lest opp for de dødsdømte, ble denne møtt med en isnende taushet. Vi visste hva vi gikk til, sier Bjårstad, og vi var en sammensveiset gruppe. Foruten han fikk Robert Eichinger, Kjell Erik Bodin, Leif Zakariassen, Ågård Strøm, Olaf Nodeland, Gunnar Arntzen, Johan E. Andersen, Per Seglem og Sverre Berntsen dødsstraff. Leif Frøyså og Einar Balchen fikk 3 års tukthus, og Reidar Bodin 3 års fengsel. De var alle i sin beste alder og fikk tilbud om å slippe all straff om de meldte seg frivillig til Østfronten. Men ingen ga etter. Reidar Bjårstad mener at NKPs Lumbergruppe, som startet opp allerede sommeren 1940, var den første motstandsgruppa på Sørlandet. På livet løs i Sandnes I Sandnes besto partilaget i 1940 av 11 kamerater. Noen av disse deltok i kampene mot tyskerne i Dirdal, og flere ble involvert i arbeidet med illegale aviser. Den nyvalgte kassereren Per Ellingsen gjemte straks unna medlemslistene, og da Gestapo kom for å hente disse, sa han at han var nyvalgt og ennå ikke hadde fått dem. Laget hadde på møte i april 1940 et vedtak om å arbeide for å få okkupantene ut av landet. Da Sigvald Monsen som var partiformann, ble arrestert våren 1943, måtte Konrad Dahle overta den illegale ledelse. I Bergen hadde var Saborg under kommunistenes ledelse godt utbygd. Erling Myge fra Stavanger reiste dit og deltok i et sabotasjekurs, og kom tilbake til Rogaland for å danne Saborg-grupper der. I Sandnes fikk de me flere partikamerater og andre. I Bergen hadde de dannet et "Frihetsråd" etter dansk mønster, og under ledelse av kommunisten Hans Langeland. Den tidligere NKU-lederen Schrøder Evensen reiste til Rogaland for å opprette slike der, men hverken i Stavanger eller Sandnes lykkes dette. De ønsket imidlertid å motta informasjoner fra rådet. Våren 1944 ble det overført mye sprengstoff til Sandnes. Dette ble hentet i en skøyte fra Bergen og gjemt til påkommende bruk. Einar Andreassen, som hadde gitt ut avisa "Stritt folk", hadde måttet rømme til Sverige. Sammen med Helge Hansen fikk de der opplæring i sabotasje og våpenbruk og reiste tilbake og oppsøkte Konrad Dahle og hans gruppe. Dahle påtok seg å verve sabotører på sykkelfabrikken, uten å ta partipolitiske omsyn. Einar skulle nå ta hånd om agitasjonsarbeidet og Helge Hansen sabotasjen. Den 29. november i 1944 lykkes det 7 bevæpnede og maskerte mann fra sabotasjegruppa å sprenge Hillevåg knottfabrikk i lufta, etterat de først hadde kneblet og bakbundet de tre vaktkonstablene. Dette var den første aksjonen, og senere ble det flere. Gruppa påtok seg også å ta av dage 2 beryktede angivere i distriktet. Gruppene ble etterhvert rullet opp, og de ble utsatt for umenneskelig tortur fra Gestapo. Sverre Myge ble torturert til døde, mens Konrad Dahle fikk slått ut tenner og ble kastet i en mørkecelle, og kom ut fra denne etter frigjøringa. Einar Andreassen var en av de få som kom seg unna, og gikk i dekning i Oslo. I motsetning til ellers i landet hadde det kommunistiske motstandsmiljøet i rogaland god tilgang på våpen. Ungkommunister blir henrettet Stavanger NKU hadde alt i 1939 drøftet den nazistiske faren og gitt hverandre "dekknavn" som motforholdsregel. Arne Gauslå hadde besøkt dem sommeren 1940 for å diskutere kampformene mot nazismen. Mens de unge i Kristiansand fikk omgjort sine dødsdommer til tukthus, ble ingen nåde vist mot ungkommunistene i Stavanger. Stavanger NKU hadde 9 medlemmer, og gikk igang med å lage illegale aviser. De tok med stensilmaskin og papir og rodde ut på ei av øyene for å trykke der. En NS-bonde hadde kommet under vær med hva de dreiv på med, og ringte Gestapo. Da ungdommene kom i land med ferdigstensilerte aviser, ble de tatt på fersk gjerning. De var åtte fra laget og en partikamerat fra Egersund. Da Arne Larsen, som ikke hadde hatt anledning til å bli med ut på øya, gikk ned for å møte de[m] på brygga, oppdaget han hele Gestapobanden der. Han kunne ikke annet gjøre enn sjøl å komme unna, og ble seinere arrestert og torturert i Lagård fengsel i Stavanger. Alle ni som ble tatt, ble dømt til døden og nådeløst skutt. Hentet ut av likhaugen En annen Stavanger-kamerat som fikk en dyster krigshistorie, var "Røde-Elias" Gabrielsen. Han var blitt sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland og havnet på "transport". ("Transporter" gikk til andre leire, hvor de fleste mistet livet underveis.). Da "De hvite bussene" kom for å hente de norske fangene i krigens siste måned, var Elias så utsultet og forkommen at fangevokterne trodde han var død. Han ble derfor slengt opp i en haug med lik. En annen Stavanger-kommunist i leiren, Karsten Bærekvam, kjente igjen Elias i haugen og så at han beveget på seg. De fikk ham ut av haugen og i bussen, og seinere, i Sverige fikk han pleie og kom seg. Han ble tatt imot som en helt i Stavanger da han kom tilbake etter frigjøringa. Les om ARQUEBUS! her.