Monument - Falstadskogen. Tortur og fengsler De tyske nazistene hadde skapt et gatas terrorvelde ved at deres uniformerte SA-bataljoner overfalt og lemlestet dem de ikke likte. Kommunistene og jødene fikk den første omgangen. Siden kom sosialdemokrater og alle som misbilliget nazistenes rasehat og stormaktsdrømmer. Når fengslene snart ble fulle, ble det i all hast bygget kjempekonsentrasjonsleire for alle de anså som motstandere. Men også konsentrasjonsleirene ble for små,og historiens største massedrap ble organisert. 6 millioner jøder, sigøynere, krigsfanger og politiske fanger ble gasset i hjel. Da sovjetsoldatene og de allierte etterhvert befridde leirene, ble de møtt av de forferdeligste syn. Terroren tar til i Norge Så lenge det gikk framover på Østfronten, så tyskerne iblant mellom fingrene med motstand av det mere uskyldige slaget. Men organisert motstand var tabu, noe de statuerte under melkestreiken i september 1941, da Wickstrøm og Hansteen ble skutt. Etterhvert som den sivile motstanden øket og motgangene kom ved Stalingrad vinteren 1942-43, begynte Gestapo å skjerpe kampen også mot mindre antityske forseelser. I begynnelsen skulle det hele se sivilisert ut. Det ble dømt i krigsretter, og folk slapp ut etter sonet straff. For [ikke?] å vekke mishag blant folk, hevdet tyskerne at alt motstandsarbeid var gjort av uansvarlige kommunister. Men dette virket mot sin hensikt, og kommunistene fikk ytterligere vind i seilene. Den Røde armes innsatser bidro også til å øke de norske kommunistenes innflytelse. Gestapo, som hadde fått tak i mange av NKPs medlemslister, brukte i stadig større grad provokatører og spioner som infiltrerte seg blant motstandsfolk. Dette førte til store opprullinger, og ved torturens hjelp fikk de ytterligere tak i nye ofre, og dødsdommene kom nå på løpende bånd. Fengslene i Norge ble også for små, og de bygde konsentrasjonsleire på Grini, Ulven i Bergen, Falstad i Trondheim og Sydspissen i Troms. Det var trolig mer som et skremmeskudd for motstandsfolka at tyskerne begynte å sende fanger fra Grini og norske fengsler til tukthus og konsentrasjonsleire i Tyskland. Over 30 000 nordmenn var innom tyske fengsler i Norge, og over 6000 ble sendt til tukthus og konsentrasjonsleire i Tyskland, der hundrevis ble myrdet eller sultet ihjel. Kristian Ottesen, som sjøl var i tyske konsentrasjonsleiree, har skrevet en rekke interessante bøker om livet i leirene. Bøker som finnes i våre bibliotek. Da krigen begynte å bli total, sluttet tyskerne etterhvert å føre rettssaker. Nå overtok standrettene, der motstandsfolk ble henrettet umiddelbart, eller sendt uten lov og dom til Tyskland. Noen fikk stemplet NN, som betyr "Nacht und Nebel", og som igjen betydde at de skulle dø. Da Den røde hær ubønnhørlig brøytet seg framover mot Berlin, og tyskerne forsto de hadde tapt, kom det istand en avtale mellom den svenske prins Folke Bernadotte, og den tyske SS-leder Heinrich Himmler, om at de skandinaviske fangene i tyske konsentrasjonsleire skulle bli sendt til sine hjemland. "De hvite bussene" som hentet fangene på våren, møtte forferdelige forhold. I NN-leirene hadde over 40% av de norske fangene blitt slått ihjel eller dødd av sult eller sykdommer. Noen var så uthungrede og syke at de døde på vegen hjem. De norske fangene hadde en høy status i tyske fengsler og leire. Svært mange kom fra arbeiderbevegelsen, og hadde organisasjonstalent. Det gjaldt ikke minst kommunistene. De fikk ofte sentrale roller i det indre "selvstyre" som ble opprettet. I leirene var det ofte kommunister fra mange nasjoner, og ettersom disse hadde den samme ideologi, ble det ofte samarbeidet systematisk og rasjonelt. I Buchenwald ble det under kommunistenes ledelse organisert ei motstandsgruppe som tok makta i leiren allerede før den ble befridd av de allierte troppene. Tore Pryser skriver i boka "Klassen og nasjonen", at i Sachsenhausen fikk kommunistene sentrale roller . I det indre selvstyret der, var det en kamp på liv og død mellom de kriminelle og de politiske fangene om herredømmet. Da de første norske fangene kom dit, hadde de tyske kommunistene ledelsen, og da de norske fangene trengte et organ for bl.a. å fordele Røde kors-pakkene fra Sverige og Danmark, ble NKPerne Kristian Mugås, Carsten Aasebø og Kåre Hagen valgt. Disse laget et slags prioriteringssystem som tilgodeså de yngste og mest sjuke, og også slike fanger fra andre nasjoner. At kommunistene hadde ledende verv, ble mislikt av noen "prominente" norske fanger. De intrigerte for å få dem fjernet, noe som førte til at tyske kriminelle igjen overtok ledelsen. Dette førte til at Mugås, Aasebøe og Hagen ble sendt til NN-leir. Der mistet Aasebøe og Hagen livet. Mugås døde ved ankomsten til Sverige med de hvite bussene. Etter krigen ble det reist en "æresrett" mot dem som ble sett på som ansvarlige. Rettssaken endte imidlertid uten løsning. I memoarlitteraturen fra krigen gis det mange eksempler på hvordan kommunister ble gode forbilder for andre fanger. En ung fange som havnet i NN-leir, har fortalt at han syntes pinslene eiie var til å holde ut, og at han la seg ned for å bli skutt og dø. Da grep kommunister fatt i ham for å få ham inn i marsjkollonna igjen. Slik unngikk han en tidlig død. Han har nevnt NKPerne Arne Fredriksen fra Asker og Johan Strand Johansen som mennesker med ubøyelig tro på at nazismen ville bli beseiret, og at et bedre liv var mulig. Kristian Ottesen skriver i si bok om kvinneleiren Ravensbrück om kommunisten Inga Lie, som mistet sitt barn under fødsel i fengslet, og sin mann Ottar som ble skutt på Trandum. Hun ble enslags mor for de yngre kvinnene i denne grusomme leiren. I fengsler og leire fikk mennesker vise sine beste egenskaper, og der ble også drøftet politiske problemer om landets framtid. I flere leire kom tillitsrepresentanter fra Arbeiderpartiet og NKP sammen og la planer om å samle arbeiderbevegelsen i ett parti når krigen var vunnet og slutt. KZ-leirene i Norge Falstadleiren ved Trondheim ble kanskje den verste KZ-leiren i Norge. Over 65000 norske kvinner og menn fikk lære tysk terror å kjenne der. For jugoslaviske partisaner og russiske krigsfanger ble det en dødsleir, og over 200 mennesker ble i Falstadskogen. Rolf Nevermo fra Verdal klarte å rømme ved å arrangere en drukningsulykke og kom seg til Sverige via et komplisert flyktningeapparat. Der ble han med i politistyrkene og kom tilbake i disse,og ble også områdesjef for Milorg i Verdal. Tortur og fengsler - S. 119-122, I: Død over de tyske okkupanter : de norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945 / Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld. - [Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill. - ISBN 82-994859-0-8