Ill: Arne Ekeland: Frihetens stjerne


Vestlandet

Sterkt parti, store tap



Et av de første forsøkene på å samle motstandsbevegelsen på Vestlandet og mane folk til kamp mot nazismen, ble gjort allerede 25.juli 1940 i Bergen.

Der ble det holdt en Vestlandskonferanse med 250 utsendinger fra fagforeninger, bondelag, småbrukere, fiskere og andre organisasjoner. Uttalelsen fra møtet mante sterkt til samling og innsats.

En av dem som aktivt hadde arbeidet for å få i stand denne konferansen, var blant flere fremtredende NKPere i Bergen, Peder Furubotn.

Han spilte en betydelig rolle i den kampen som nå var i emning.

Peder Furubotn var født i Brekke i Sogn i 1890, og arbeidet som møbelsnekker. [han]Ble formann i Møbelsnekkernes forening og styremedlem i Bergen arbeiderparti. Han var med i Fagopposisjonens styre og ble en av lederne for arbeiderrådsbevegelsen i Bergen og seinere bestyrer av det første Faglige opplysningskontoret i Bergen.

I 1923 var han leder for Norges kommunistiske ungdomsforbund, og etter dannelsen av NKP samme året ble han dets sekretær, og i 1925-30 var han partiets formann. Fra 1930 til 1938 oppholdt han seg i Moskva. Han var formann for partiet på Vestlandet fra 1940-41.

Han ble arrestert 16. august i 1940 da partiet ble forbudt, men slapp ut og gikk "under jorda" og levde illegalt under hele krigen.

Trass at partiet var forbudt, holdt det møter en tid framover. Den 21. november 1940 ble det holdt et stort møte i Håndverkssvennenes forening. Etter møtet ble en rekke av møtedeltakerne arrestert. Blant disse den nylig valgte formannen Kristian Mugås , den tidligere formannen Finn Fluge-Pedersen , NKPs formannskapsmedlem Jacob Askeland og fire andre fra partiapparatet. Flere av disse ble sendt til Tyskland. Partiapparatet i Begen ble slik sterkt rammet allerede i 1940.

ganske tidlig ble Vestlandspartiet delt med en politisk organisasjonsavdeling, der de erfarne hadde ledelsen, og en spesiell sabotasjeavdeling, Saborg, der tidligere spaniakjempere og nye yngre ble med.

Høsten 1942 ble partiet igjen herjet av to store arrestasjonsbølger. Først ble en av lederne, Sverre Kolltveit , og 3-4 andre tatt, og like etter kom turen til fem tidligere spaniakjempere. Særlig alvorlig var arrestasjonen av Bjarne Dalland.

Som medlem av sentralstyret var han selve krumtappen i NKPs partiarbeid på Vestlandet. Han var dessuten medlem av Faglig utvalg i Bergen. Samtidig ble 15-20 andre ledende partifolk tatt, og arrestasjonene spredte seg videre utover i Hordaland og Sogn, der ytterligere 25 ble arrestert. Hardest rammet ble industristedet Odda. Her ble sju kommunister henrettet. Den mest kjente var Harald Slåttelid, formanskappsmedlem og redaktør
av den lokale partiavisa Hardanger arbeiderblad

Vestlandet ble også rammet av de landsomfattende arrestasjonene i begynnelsen av 1943. Delvis var dette represalier etter det britisk-norske marineraidet mot Stord sist i januar. Av de omlag 200 arresterte regnet tyskerne med at en femtedel var kommunister. Blant disse var distriktslederen P.E. Åkermann og Jacob Askeland . NKU-lederen Svein Sæterdal
tok sitt liv i et fluktforsøk.

Våren 1943 sporet Gestapo opp organisasjonen "Alfa Alfa" i Sunnhordaland, som inngikk i NKPs apparat. Åtte ble arrestert. Litt senere ble fungerende partileder i Bergen, Abraham Opheim tatt, og slik var nesten hele NKPs apparat i Bergen nær ødelagt sommeren 1943

På bakgrunn av dette ble Thorkild Jacobsen av landsledelsen beordret over til Vestlandet som ny leder. Normann Iversen kom tilbake fra Sverige, og andre viktige som ble med, var Leonard Schrøder Evensen Svale og Torolv Solheim.


En forhørsrapport fra Gestapo

Under Jacobsens Ledelse ble apparatet bygd opp på nytt. Trolig omfattet det i 1944 ca 1000 personer, derav 15 "heltidsansatte". Normann Iversen som ledet Saborg, ble arrestert 24. november 1944. Trass skjerpede forhør holdt han inne med de viktigste opplysningene. Her siteres fra en av gestapos forhørsrapporter som kom norske myndigheter i hende 1945:
"Normann Iversen, født 15.10.1900 [1910?] i Bergen, sluttet seg til kommunistpartiet allerede som 15-åring. Mens han først tilhørte ungdomsforbundet, ble han 19 år gammel tatt inn i partiet og tilhørte dette til oppløsningen i 1940. (red. anm: her menes forbudet 16. august 1940)

I 1937-38 kjempet han som rød spaniakjemper i halvannet år i Den internasjonale brigade, og ble innen denne organisasjonen utdannet og brukt som partisan. Etter at han hadde vendt tilbake til Norge, ble han snart oppsøkt av kommunisten Asbjørn Sunde og vervet til skipssabotørgruppen "Schaap-Wollweber". Dette skjedde allerede i 1939, altså før krigsutbruddet. Da denne ultrakommunistiske organisasjonen ble rullet opp i 1942,
tok han flukten og dro til Sverige.

Etter halvannet års opphold her ble han av den daværende norsk-kommunistiske partiledelsen oppfordret til å vende tilbake til Norge og drive illegalt arbeid. Iversen sa ja og gikk over grensen inn i Norge natten mellom 28.-29. september 1943. I nærheten av Eina ble han satt i forbindelse med lederen av kommunistpartiet, Furubotn, som bestemte at Iversen skulle til Bergen som sabotasjeinstruktør for hele Vestlandet.

Den 13. oktober kom han i følge med kommunisten Valentin Valentinsen til Bergen. Kort tid etter begynte han å bygge opp sabotør-gruppene. Han tok opphold hos kontoristen Sigmund Knudsen i Sandalen. Allerede etter kort tid ble han brakt sammen med agenter som drev med tvilsomme tjenester, og som skaffet ham moderne sabotasjeutrustning og delvis ga ham oppdrag som gikk ut på å gjennomføre sabotasjeaksjonene.

Den 11. april 1944 ble Iversen som var ifølge med kommunisten Rolf Olsen, anholdt i forbindelse med en politijakt drevet av GFP (Gestapopolitiet). Da han var redd for å bli arrestert, tok han pistolen sin som han bar i en bæreanordning under armen, og skjøt kontrollerende feldwebel Hearing ned, og kunne sammen med Olsen komme seg vekk uten å bli gjenkjent. Hearing døde kort tid etter. På flere steder og i det nære området til Bergen har Iversen i den følgende tiden lært opp mange tyskfiendtlige nordmenn til sabotasjehandlinger, slik at de er i stand til å handle selvstendig i dag.

I samarbeid med sabotasjelederen for hele Norge, "Osvald" - Asbjørn Sunde, fikk Iversen våren 1944 fire terrorister fra Oslo til hjelp. De skulle likvidere to nordmenn som var kjent som angivere og tysk- og NS-vennlige. Etter instruks fra Iversen ble disse, politibetjentene Pedersen og Njøten, skutt ned og drept"

I Gestaporapporten regnes det opp en lang rekke sabotasjeaksjoner foretatt av den kommunistiske motstandsringen. Til dette hører sprengning av en tysk bunker, av en rekke transformatorstasjoner og knottfabrikker og knottfabrikker, ødeleggelse helt og delvis av Arbeidskontorets arkiver, fullstendig ødeleggelse av vanntilførselen til et av skipsverftene, og den 13. desember 1944 ble frakteskipet "Neptun" sprengt. Bak denne aksjonen sto Normann Iversen, Torkild Jacobsen og Ingvald Stord, samt 2. styrmannen på skipet, Mørner . Skipet sank ikke straks og ble satt på grunn. Men p.g.a sprengninga ble skipets last som var bestemt for Tyskland, betydelig skadet.

Normann Iversen innskrenket ikke sin virksomhet bare til å omfatte Bergen. også i Stavanger, Sandnes og Odda bygget han opp sabotasjegrupper gjennom å sende sine instruktører dit, og der ble det også gjennomført vellykkede sabotasjeaksjoner.

"Ut av det europeiske fellesskap!"
I rapporten om Iversen heter det til slutt:
"I Iversens tilfelle dreier det seg om en gammel kommunist som i sin kamp i de siste årne utelukkende gjaldt kampen mot nasjonalsosialismen og nyordningen i Europa. Hensynsløst har han viet seg denne oppgaven Flere mennesker er myrdet av ham eller etter oppdrag fra ham. Store verdier er ødelagt, og alvorlige skader er påført Wehrmacht. Ved sine handlinger har han selv satt seg utenfor det europeiske fellesskap. Det synes på sin plass å utslette han fra dette fellesskap!" I fengslet ble han stadig torturert og hadde dødsdommen hengende over seg. At han slapp unna med livet i behold, skyldes nok at de ville vente med henrettelsen for å presse ut opplysninger de trengte.Det fikk de ikke.

En annen som fikk sitt pass påskrevet i Gestapo-rapporten, var jernarbeideren Hans Langeland , som ble arrestert 18.11.44.

"Langeland gikk inn i kommunistpartiet 19 år gammel, og hørte i 1940 med i ungdomsforbundets distriktsledelse på Vestlandet. Etter oppløsningen (forbudet) av kommunistpartiet ble han snart aktivt vervet til det illegale kommunistiske arbeidet. Våren 1943 (etter at en storopprulling hadde funnet sted), begynte han nyoppbygginga av det illegale KP i Bergen. Etter at Odland, som likeledes satt i styret, ble arrestert av sikkerhetspolitiet og innbrakt på Haukeland sykehus, befridde Langeland denne nattetider. Langeland har viet seg fullstendig til det illegale arbeidet, og var her hovedsaklig aktiv i avisarbeidet (Sammen med bl.a. daværende ungdomsleder August Rathke.) Han drev også sitt arbeid innenfor fagforeningene.

Våren 1944 kom Langeland gjennom sin onkel, Edvard Navdal, i kontakt med engelske agenter. Samtalene med dem førtes med deltakelse av Bergenspartiets fungerende politiske leder Torkild Jakobsen og sabotasjelederen Normann Iversen. Langeland reiste deretter til Stavanger for å reorganisere partiet der. Gjennom sabotasjeinstruktør Trygve Havnes fikk han sin første sabotasjeopplæring her.

Da han vendte tilbake til Bergen, ble han av Jacobsen utnevnt til leder for militærapparatet - og fikk dermed hovedkontakten mellom partiets sabotasjegrupper og Milorg. Selv om Langeland ikke selv har deltatt ved de fleste aksjonene, står han bak initiativene til mange av dem
". I forhørsretten het det:

Det eksklusive i hans illegale virksomhet er i de senere år blitt anvendt mot nasjonalsosialismen og nyordningen i Europa og å skade dette. Det synes å være på sin plass å skille ham ut av det europeiske fellesskap!


Heller døden enn mer tortur

Det er svært mange partikamerater som har sine data i Gestaporapporten, men vi skal nytte en annen kilde i vår omtale av Schrøder Evensen.

Leonard Schrøder Evensen var fra Solund ved Bergen, født 17. september 1906. hn var NKU-lagleder i 1930-33. Deretter leder i Vestlandske NKU fra 1935-37. Han trådte inn i Berghenspartiets illegale ledelse da denne ble rekonstruert høsten 1943, og reiste rundt og organiserte nye grupper. Han ble arrestert 7.9.44. Gestapo hadde fått tak i et brev fra Fr. A. Strøm til Furubotn hvor det sto om to våpenlagre på ei øy, og at Evensen visste om disse. Schrøder, som da var på flukt, reiste innom garden sin for et par dager for å slå noe vinterfor. Rent tilfeldig hadde Gestapo fått vite at han var der, og de overrasket ham mens han slo høy, og arresterte ham om dette skriver Alf Steinsøy i sin bok, Krigshandlinger i havgarden:
"Det var skriven lov og parole innanfor motstandsrørsla at ingen skulle vite meir enn nett so mykje som han var nøydd til å vita for oppdraget sitt. Difor skulle ingen spyrja meir enn den beskjed han fekk. Den som spurde, utsette seg for mistanke, og parolen var å ta seg i vare for slike utan ein hadde grunn og nær kjennskap til dei.

Soleis var det ikkje alltid Gestapo/Sipo kom so langt om dei fekk kloa i ein medarbeidar som ikkje visste meir enn ein lekk ifrå seg. Men det seier seg sjølv at det laut vera nokon som hadde større kjennskap og yversyn. Ein skipnad som til dømes Milorg kunne ikkje leva utan det. Dei leiande var oftast verna med dekknamn og eit godt underrettelsessystem for at dei kunne åtvarast i tide. Det var ikkje mange slike Sipo fekk i nettet, heller, men når det hende, var det verkeleg fåre.

Den fyrste råda var då å eliminere dei nærmaste sambandslekkane, nedetter og oppetter, ved å få dei utanfor Sipo si rekkjevidde. Ofte ville det seia ut or landet, det ville då vanleg vera til stor skade for vedkomande organisasjon likevel, sjøl om mange liv vart berga.

Minst sjanse hadde Sipo til å nå sine mål viss sjølve den pågripne lekken vart eliminera. Dei kunne ikkje ha nokon hjelp av ein død mann. Dette var då ei avgjerd som vedkomande laut ta sjølv, om høvet baud seg og han ikkje let seg henta ut. Men tyskarane gav ikkje ofte slike høve bort. Ein Sipo-mann som var med Gestapo-skøyta den kvelden Schrøder Evensen hoppa yver rekka, vitna at sjefen deira ropte: "Nicht schiessen!" (ikkje skyt!. Det var livet hans som hadde verde for dei. Ikkje mindre då dei på fyrehand hadde bevis for at det var ein av dei store fiskane dei hadde fanga. Hadde dei vore klar over hvor hard og driven kar det ogso var, hadde dei nok ikkje gjeve hono den sjansen...

Schrøder må ha høyrt klokkene ringe for seg da han såg tyskarane koma mot seg nede på marka der han gjekk med ljåen. So mykje visste han at dei kjende til.

Etter tolken Lauer si forklaring vart han teke i "skjerpa forhøyr", dvs. i dette tilfellet hengd etter bakbundne hender på ei dør. "Ikkje so lenge", sa han. Millom eit kvarter og ein halv time. Då so Siposjefen for aksjonen, Schilling, synte han det fatale brevet frå Strøm til Furubotn., ga han seg på tapt sak. I 4-tida på ettermiddagen forlet so Gestapo-skøyta Enstadvågen og sette kosen for Olderøy, der Evensen skulle påvisa det fyrste våpenlageret..."

Lageret var godt gjemt, men de fant det, og Evensen ble satt under dekk med vakt. Når de satte kursen mot det andre lageret, var det begynt å bli mørkt, og Steinsøy skriver videre:
"Tyskarane må ha fått oppgjeve feil namn på den andre lagerplassen, for ingen av dei andre vitna kjende namnet Ospa. Den tyske skipperen kom i villreide og sende fyrst ned eit kart som Schrøder skulle merkje av ruta i. Ei stund etter kom det ordre om at han skulle koma i styrehuset, og kort etter hende det. Ingen av vitna var i styrehuset, men ein av dei avhøyrde stod attmed døra da den flaug opp og noko for forbi og yver hono, og direkte i sjøen. Han visste ikkje kva det var, før dei ropa: "mann yver bord". Då visste han og kven det var. Det var under fart. Skøyta snudde og gjekk i ring, men lyskastaren fungerar ikkje før ei stund etter. Fangen hadde både hender og føter frie då han vart førd til styrehuset. Me kan tenkje oss at den tyske sjefen ikkje fekk mykje ros av sin sjef då han hom til Bergen utan fange"


Schrøder Evensen tok livet sitt for ikke å risikere å røpe andre. mange klarte ikke å holde tett, og det kan ingen bebreide disse for.
Svale Solheim, som hadde lært Schrøder å kjenne gjennom mange samtaler under motstandskampen, tegnet et uvanlig sympatisk bilde av ham i et minneord i partiavisa Arbeidet i 1945. Glad i familie, heim og land, alltid reflekterende og en pliktens og handlingens mann.

NRK Sogn og Fjordane om Schrøder Evensen
her

Den siste kvelden i Bergen, før den fatale reisa til heimen på Solund, skreiv han dikt som ble funnet på hybelen hans av en kamerat, og som faktisk ble hans egen nekrolog:

Fienden veltet innover landet, la under seg alt.
Mange i kampen falt, og nye stridsmenn ble kalt.
Underjordisk, i hemmelighet de kjempet og slet
Med øyne våkne og nerver spennt,
og i sinnet opprørsflammen tennt.
Ut av landet med nazismens mørkemenn!
Vi ofrer alt, selv livet, i kampen mot dem

Når så en plass ble tom, og den falnes blod det roper:
"Kom!"Skulle jeg da si nei og feigt gå min vei?
Jeg elsker mitt barn og min viv,
jeg elsker dem mer enn mitt liv.
Nazismen legger livsånden øde,
piner alt edelt og skjønt til døde.
Og nu min beslutning er tatt: Jeg går som soldat.
"


Da Gestapo slo til i Odda

Odd Slåttelid, sønn av den tidligere redaktør av NKP-avisa Hardanger arbeiderblad, Harald Slåttelid og bror av Ørnulv - som begge ble henrettet av tyskerne under krigen - er harm over den stadig gjentatte påstanden, at norske kommunister først kom med i det illegale motstandsarbeidet etter det tyske overfallet på Sovjet-Unionen den 22. juni 1941.
Odd var bare 16 år da okkupasjonsmakta den 16. august 1940 forbød NKP og arresterte kommunister rundt i landet. Det har brent seg fast i sinnet hans hva som skjedde ved 4-5 tiden om morgenen hjemme hos familien Slåttelid.
" Vi våknet ved kraftig ringing på dørklokka. Mor (Sigrid Slåtteelid) åpnet døra. Inn strømmet tysk politi med maskinpistoler. Far blir hentet ut fra soverommet. Min søster Gerd og jeg fikk beskjed om å bli liggende i sengene - med to menn som vakt.

Far ble tatt med opp i avisa, hvor alle redaksjonslokalene ble gjennomsøkt. Der var det bl.a. noen trykksaker fra KPD (kommunistpartiet i Tyskland), og det var jo riktig "mat for mons". Trykkeriet med redaksjonslokaler ble beslaglagt. Det samme vet vi skjedde med NKPs andre aviser og eiendom. NKU-laget i Odda eide "Utsikten", som ble beslaglagt i samme omgangen.

Hjemme i stua ble mor plasert på en stol, mens leiligheten ble gjennomsøkt. Bokhyllene ble grundig gjennomgått. Sjefen deres sto og støttet seg med armene på bufeen. Der var det en løpert som det sto noen krystallboller på. Han flyttet en til side og sto faktisk med den ene handa på løperen, hvor et skriv fra partisentralen var stukket vekk. Det ble altså ikke funnet, men mor var veldig nervøs.

Etter endt jobb trakk tyskerne seg tilbake og tok med seg en haug med papirer. far ble sluppet fri i løpet av dagen. Men 10 dager ettter dukket det opp gestapofolk fra Bergen. Far ble påny hentet inn til forhør, og fikk til stadighet stilt spørsmålet: "Hvor er Furubotn?". At han tidligere på året hadde vært i Odda, var tydeligvis Gestapo orientert om. Forhøret foregikk i rådhuset, hvor vi også bodde. Han fikk etter noen timer gå, under trusselen om å komme tilbake - og da for å få opplyst hvor Furubotn var. Det fikk de selvfølgelig ikke vite.

Jeg fikk beskjed av far om å få varslet Knut Veka som var partikasserer, om at han måtte straks fjerne eventuelle navnelister og annet materiell. Jeg tok sykkelen og fikk gitt ham denne beskjeden.

Odda arbeiderparti av NKP hadde 7 av kommunestyrets 32 medlemmer. Av gestapo hadde kommuneadministrasjonen fått ordre om å innkalle ikke bare disse 7, men også andre tillitsmenn i partilaget. Gestapolederen ga beskjed om at alle kommunister skulle fratas sine plasser i kommunestyret og i alle nemnder og råd. De fikk også forbud mot all politisk virksomhet, og overtredelser ville bli hardt straffet. Det hører til historien at resten av kommunestyret fortsatte sin virksomhet helt ut i 1941.

Men far og de andre nektet å bøye seg for det tyske påbudet og gikk aktivt inn i den illegale motstandskampen. Det kostet dem dyrt. Av de sju ble min far og Ingolf Kleppestø skutt på Trandum 1. mars 1943. To av dem, Olaf E. Olsen og Andreas Brobak , havnet i KZ-leiren Sachsenhausen
"
Også Odds bror, ungdomslederen Ørnulv, ble myrdet av Gestapo. Det skjedde etter en større razzia i Oslo 17.-18. mai 1942. Hvordan han ble tatt av dage, er aldri helt blitt oppklart. Da moren Sigrid fikk beskjed om sønnens død, greidde hun det utenkelige: å få tak i hans urne.
Mannen var da arrestert, og fortvilet over meldinga om sønnens død, tok hun datteren Gerd og den andre sønnen Odd til Oslo. Hun trengte seg inn på Gestapos hovedkvarter og fikk en skarp overhaling. Men hun ga seg ikke, og greidde dert utrolige - å få tillatelse til at urna ble utlevert. Betingelsen var at det ikke skulle være noen former for demonstrasjoner ved urnenedsettelsen. Da ville familien bli straffet, Sigrid Slåttelid fikk urna utlevert, og Odd skriver i sitt brev:
"Så hadde vi urna hjemme i tre år. Og slik ble det til at Ørnulvs urne ble nedsatt sammen med de sju fra Trandum ved den store, høytidelige urnenedsettelsen i 1945, hvor fangekamerater, etter høytidelighetene i Folkets hus, bar urnene til Bergaflot"




Vestlandet - S. 188-196 : portr.
I : Død over de tyske okkupanter :
de norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945 /
Birger Bakken, Reidar T. Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld.

[Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill.
ISBN 82-994859-0-8



Les om ARQUEBUS!
Les her.

Krigshistorie frå Sogn og Fjordane.
Les her.

The Shetlandbus.
Les her.

Hordaland fylkeskummune.
Osterøy museum.
Folk i ei krigstid.
Portrettsamling.
Les her.

Krig og okkupasjon i Hordaland.
les her






Sang: Vestlandske distrikt av NKP