Ivar Lo-Johanssons noveller. Ivar Lo-Johansson: På vandring. Oversatt av Odd Bang Hansen. Tiden. Anmeldt av Inger Hagerup Nesten alle disse novellene handler om statarne - de svenske landarbeiderne som til og med var meget dårligere stelt enn husmennene - fullstendig i hendene på gård- og godseierne, uten en jordlapp til eget bruk - kanskje de mest underbetalte fabrikkarbeiderne på den store fabrikken som heter Sveriges jord. (Statarsystemet ble ikke opphevet i Sverige før i 1945). Bestandig var de på vandring fra arbeidsgiver til arbeidsgiver, med det lille håpet at verre kunne det jo ikke bli - så kanskje det ble litt bedre å leve på det nye stedet. Men alltid havnet de i de samme sunnhetsfarlige boligene, alltid var lønnen like elendig. Og det eneste som ventet dem sikkert, var en tidlig alderdom. Det sørget slitet for. Et par ganger om året drakk mannfolkene seg fulle på billig brennevin for å glemme den sørgelige hverdagen, ellers var hele livet en eneste grå skodde av slit og bekymring. Kan det bli noveller av slikt? Blir det ikke trist og svart og uinteressant? Og blir en ikke trist og bedrøvet av å lese det? Nei, en blir ikke det. Det fins en novelle i samlingen, "Fjøsets madonna" heter den, som jeg gjerne vil bruke som eksempel på Ivar Lo-Johanssons novellekunst. Han forteller oss om en større utkastelse som ble foretatt på et gods. 22 husmenn og 30 statare med koner og barn ble kastet ut av husene sine, fordi de hadde nektet å skrive under på en kontrakt de ikke hadde fått lese. Det var en hel liten bygd som omsider fikk tak over hodet i Folkets hus, og etter hvert ble stemningen nesten løftet blant de yngste av dem - det var hendt noe, de hadde gjort det første opprøret, den røde fanen ble heist midt på golvet og så sang de Internasjonalen. Men midt oppi det hele satt budeia Fina fra Falkahus og var urolig for kyrne. Hvem skulle melke dem og hvem skulle se til dem nå? Og hvem skulle hjelpe Gullmari når hun skulle bære? Det var bare Fina som visste hvordan hun skulle melkes så hun ikke fikk melkefeber. Og midt på svarte natta lister hun seg tilbake til fjøset og melker Gullmari, som nettopp har kalvet. Tre netter gjør hun dette, men så blir hun knepet, som det heter. Og hun blir beskyldt for å tyvmelke kyrne og ta melken med seg til Folkets hus. "Herregud, dere melket jo ikke Gullmari riktig, hun holdt på å få melkefeber", sa hun da de tok henne. Det var alt hun sa. I sin store overbærenhet lar godseieren henne gå fri. "Vi har latt henne gå her til hun har kjent seg hjemme i fjøset", sa han, "hun kan kanskje ikke se forskjell på riktig og galt lenger". Og så får Fina gå. Hun går - og kommer aldri tilbake mer. Når en leser en slik novelle, slår det plutselig ned i en som et lyn hvor enkelt livet er. Fina hørte til de enfoldige her på jorden, men hun var enfoldig slik som det lille barnet i H. C. Andersens eventyr om keiserens nye klær. Hun skjærer tvers gjennom alt og ned til det selvfølgelige: liv skal bevares. Og like selvfølgelig er det at stataren arbeider for å bedre kårene sine - han vil ikke at ungene hans skal gå gråbleike og tynne og få tuberkulose i tidlig alder, han vil ikke at konen hans skal bli utslitt og uformelig av barnefødsler, som hun må stå for tidlig opp fra, og han vil ikke selv være en maskine som stuper i seng og stuper opp av senga og bare har en sjelden glemselens stund med brennevinsflaska av og til. Ivar Lo-Johansson setter hele tiden liv og virkelighet opp mot ideen, derfor blir ikke disse novellene triste, og det opprøret en føler når en leser dem, er positivt. I en annen av novellene får vi høre om en statarkone som lurewr seg tilbake om natten til den stuen de nettopp er kastet ut fra. Hun har plantet noen blomster ved den grå stueveggen og fått det til å gro med stort besvær. Auksjonsfolkene tråkket blomstene ned om formiddagen, og nå orker hun ikke å tenke på at de er blitt skamfert. Som en tyv lister hun seg borttil stueveggen og retter dem opp igjen så godt hun kan. Det er da en sier: Hun skal få ha hagen sin i fred! Og Fina skal få stelle kyrne sine i fred. Og den unge gutten og den unge jenta som går der underernærte på kropp og sinn, skal få sjanser til å nytte evnene sine og bli trygge og lykkelige mennesker. Oversettelsen er knapp og god. Og en blir behagelig overrasket over at Ivar Lo-Johansson, som skriver slike bindsterke romaner, også kan skrive så knappe, poengterte noveller. Inger Hagerup i: FRIHETEN 14-05-1948. Ivar Lo sällskapet her