RADIOTEATRET Arthur Miller: Alle mine sønner. Radiobearbeidelse ved Rune Carlsten. Etter Studioteatrets oppførelse i Ole Grepps regi. Det er ennå ikke skrevet noe norsk skuespill om våre forretningsmenn under den siste krigen, og bortsett fra Helge Kroghs pamflett "Sjette kolonne" har man vist en beundringsverdig selvbeherskelse her i landet når det gjelder å komme til bunns i problemet forretningsmentalitet, fedrelandsfølelse og krigsprofitt. Nordahl Grieg skrev riktignok "vår ære og vår makt", og det handlet om våre skipsredere under forrige krig, men hysj, hysj, - under denne krigen var jo alt annerledes. "Hva er krig? Krig det er dollar og cent det, gutten min," sier den driftige forretningsmannen og snille familiefaren i "Alle mine sønner", - den hyggelige, joviale mannen som lager flydeler under krigen, og med vidende og vilje selger ubrukelige topplokk til hæren, fordi forretningen hans ikke ville tåle det hvis han kasserte dem. 21 unge flyvere ble drept på grunn av disse topplokkene, og dessuten gir han sin venn og kompanjong skylden. Selv går han fri, mens vennen havner i fengsel - ikke så mange års fengsel forresten når sant skal sies, og en må regne med at retten mente at han hadde drept 21 unge gutter. - Joe Keller gjør disse skurkestrekene for familiens skyld, fordi han er glad i sine egne og vil de skal ha det godt. Og fordi krig er dollar og cent. Det er en alvorlig anklage Arthur Miller slynger ut mot den amerikanske forretningsstands moral, og la oss endelig ikke slå oss på vårt bryst og si: Amerika, naturligvis, men Norge derimot, - forskjellen ligger vel nærmest i at fortjenesten blir større i dollar enn i kroner. Stykket har en heftig og ungdommelig idealisme som det gjør godt å møte, og det sies mange ting som burde stemme alle til ettertanke. Det var en nyttig teaterkveld om en skal si det slik. Studioteatret gav oss dessverre en noe matt gjengivelse av sin egen teaterforestilling. Grunnen kunne kanskje ligge i den ting at radiobearbeidelsen virket nokså fantasiløs, av og til direkte ubehjelpelig. Eller kanskje Studioteatrets emsemble er så utpreget scene-kunstnere at de ikke er dus med mikrofonen ennå? I hvert fall savnet en hele tiden øynene, og var glad fordi en kunne støtte seg på det en husket fra teateroppførelsen. Særlig begynnelsen var rotet og sikkert vanskelig å få tak i for dem som ikke hadde sett stykket, og det må bearbeideren ta skylden for. Personene fløt inn mellom hverandre i et slags lufttomt rom. Hvor kom de fra, hvor oppholdt de seg, og hvorfor var de der? Tempoet var også for tregt til sine tider, rett som det var kunne en replikk bli stående stille i luften og vente på motreplikken. Gunnar Olram og Edel Eckblad var de to som best klarte omplantingen fra Studioteater til studio. Olrams forretningsmann var en sikker og treffende prestasjon, passelig simpel, men langt fra noe ondt menneske. Og Edel Eckblad hadde en dirrende undertone av hysteri i alt hun foretok seg. Av og til kunne hun understreke det litt for tydelig, da var det teatersalen og ikke mikrofonen hun henvendte seg til. Per Sunderland og Merete Skavlan var begge to blekere enn under selve forestillingen, og Karl Eilert Wiik som den heftige broren hadde også tont rollen adskillig ned. Bonne Gaugin var pussig og klar som en spiss, men uykkelig Xantippe; ellers medvirket Knut Hansson, Sverre Olsen og Lisa Thomas Olsen. Vi har så lett for å glemme det andre Amerika. Forfattere som Arthur Miller hjelper oss til å huske at det heldigvis eksisterer. Inger Hagerup i FRIHETEN 08-10-1948.