Betraktninger omkring en roman I følge Aschehougs konversasjonsleksikon betyr ordet roman opprinnelig enhver fortelling av verdslig innhold, som var skrevet på folkemålet og ikke på latin. De første middelalderromanene var til og med på vers. Ellers definerer Aschehoug ordet på følgende måte: R. fremstiller en rekke begivenheter som har en episk sammenheng gjennom en hovedperson som er dikterens oppfinnelse, eller som i hvert fall er behandlet med dikterisk frihet. Og i motsetning til novellen, som bare gir den siste fase av en utviklingshistorie (jeg siterer fremdeles Aschehoug), skildrer r. hele utviklingen eller i hvert fall en større del av den. Min personlige definisjon i tolvårsalderen av ordet roman, var meget kortere og lød slik: R. skal være tykk og handle om kjærlighet, og spennende opplevelser. Jeg tror dette er den vanlige oppfatningen den dag i dag. I min barndom hadde vi en vidunderlig romanforfatter i Norge. Han het Jon Flatabø og død for noen år siden, gammel og mett av dage, visstnok over femogåttiår. Det var en mann som visste hvordan romaner skulle skrives. Han slapp sjelden fra seg en bok på under femhundre sider. "Bruderovet i Hardanger", som jeg husker spesielt, fordi det assosierer seg med en tydelig lukt av brente vafler, var på fjorten hundre sider, og det var spenning og kjærlighet på hver eneste side. "Signe, prestens forlovede" og "Petra, perlen fra Smålenene", hørte også til Flatabøs bestsellere. Dagdrømmene var enklere den gangen enn i vår Ambertid; dyden ble alltid belønnet (hvis den ikke druknet seg, noe den snilde Flatabø forresten bare hadde hjerte til en eneste gang), og lasten ble i hvert fall ettertrykkelig straffet. Det var lett å følge med i begivenhetene både for leseren og forfatteren. Men så kom den psykologiske roman, og dermed gikk det galt med så mange mennesker. Det er ikke greit å få ytre handling og subtil psykologi til "at søbe av et fat". Med andre ord: den romanforfatter som har en naturlig og enkel glede av å gjengi en handling for handlingens egen skyld, tufser seg lett inn i allsken selvmotsigelser og vrøvl når han samtidig skal kommentere det hele etter psykologiens siste spikerfaste teorier. Han blir for tung på labben, fordi det kreves helt andre nerver til å skildre en indre handling enn en ytre. På den andre siden våger jeg å påstå at en dybdepsykolog aldri kan bli roman-forfatter - i hvert fall ikke etter leksikonoppskriften. Hans bøker blir nemlig for tette, for stramme, for intrikateog underfundige. En konsekvens av dette er at flere av våre yngre forfattere ganske enkelt er sluttet å kalle prosabøkene sine for romaner. La litteraturhistorikerne finne et nytt navn på denne vår tids form for litteratur. Men i Kristian Kristiansens: "Brev til Stefan" som kom på Aschehoug i høst står ordet roman klart og tydelig på omslaget, og like hederlig og sympatisk som denne boken sikkert er tenkt og følt, like slapt og utilfredsstillende er den utført, fordi forfatteren har begitt seg inn i denne akk så velkjente labyrinten av kompleks-psykologi-skildring av en kunstners utvikling fra vuggen til langt henimot graven , samtidig som overbygningen er den mest banale, gammeldagse romanintrige. Vi blir etter hvert så leie og kjeie av disse kunstnerne eller denne kunstneren som ustanselig opptrer i norsk litteratur, alltid finere og følsommere og annerledes enn andre mennesker, alltid med subtile barndomsminner, som forresten merkelig nok ligner besynderlig på alle de andre, som også er annerledes. Hadde man enda fått ett - jeg holdt på å si sykdomsfilfelle - analysert knivskarpt så langt inn som det gikk an, så hadde det hatt sin betydning, det ville ha utvidet vårt kjennskap til virkeligheten, men denne boken er alt for slapt gjennomtenkt og for omtrentlig og tilfeldig utført, akkurat som når en blir stående igjen med en hel del overflødige ord i slutten av en kryssordoppgave. Hvis ikke Kristian Kristiansen hadde vært en så ærlig og hederlig kunstner som han er, var det ingengrunn på å bruke så mange ord på "Brev til Stefan". Men han er et av de mange, mange eksemplene i vårt land (og andre land med) på den samvittighetsfulle skribenten som kjenner seg pokka nødt til idelig å komme igjen med en ny bok hver jul. Det er ikke nødvendig. Eller det burde ikke være nødvendig. Hvis forlagene og samfunnet overhodet ville være klar over at skribentvirksomhet eller forfatterskap eller hva en nå skal kalle det, ofte er en temmelig langsom prosess og ta konsekvensen av det, så ville mange heseblesende julebøker unngå å se dagens lys. "Brev til Stefan" er en typisk kladd. Stoffet har tydelig nok ligget forfatteren på hjertet, men i farten har han bare utværet og utvannet det. Selv intrigen er dessuten en magasinnovelle av slemmeste slag. Det er ønskedrømmen om den deilige overklasseprinsessen fra barndommen, hun som den yngste broren (Askeladden) elsket, mens hun selv trodde at hun elsket den eldste broren. (Men denyngste fikk henne nå likevel til slutt.) Attpå til møtes denne drømmepiken og den yngste broren på et sykehus, for sikkerhets skyld en øyeavdeling, der han ligger bandasjert oppover begge ørene, så han kjenner ikke henne igjen. Der sitter han i timevis og dagevis og forteller henne om sin barndoms kjærlighet, uten å ane at han har selve objektet innenfor rekkevidde. Slikt burde faktisk ikke gå an utenfor Romanjournalen! Naturligvis er det også en fremmedartet utenlandsk pianospillende dame i den lille nordlandsbyen, og naturligvis er det drømmeprinsessens mor. Og selvfølgelig er kunstneren selv maler! Det er de bestandig. Nei, romanforfatteren Kristian Kristiansen er ikke bra denne gangen. Men virkelighetsskildreren Kristian Kristiansen kan være så meget bedre. Det er bare så synd at det her i denne boken bare får komme fram i glimt, han har simpelthen ikke hatt tid til å skrive naturlig hele tiden. Måtte han bare ha tid nok neste gang! Amerika kommer nok til å sørge for at vi ikke mangler moderne Jon Flatabø-romaner i mellomtiden. Inger Hagerup i FRIHETEN 29-04-1948.