Inger Hagerup i FRIHETEN 21-12-1948. Nerver på bristepunktet Chester B. Himes: "En fyr ved navn Bob". Oversatt av Ørnulf Borthen. Falken forlag. Mennesker reagerer forskjellig mot urettferdig behandling. Noen blir ydmyge og føyelige, "de gir seg". Andre blir trassige og kalde og arbeider klokt og målbevisst for å få uretten opphevet. Så har vi den tredje sorten, som opplever urettferdigheten direkte med kroppen, med åndedrettet, med blodet., med nervene - de som bokstavelig talt ser rødt når de blir utsatt for krenkelser. Det er de som slår, som blir drapsmenn, fordi de ikke kan artikulere seg på annen måte. Men når et slikt menneske slår til, er det i virkeligheten et barn som skriker: "Kan da ingen se at jeg har rett?". Den unge, vakre og velutrustede negeren Bob er et slikt barn. Det vil si, intellektuelt er han begavet nok, han gjennomskuer sin egen situasjon, negerens situasjon i Nordstatene under krigen. En neger blir ikke lynsjet der, han blir ikke engang alltid kastet ut av de beste restaurantene, undertiden nøyer direktøren seg bare med en liten diskret lapp ved siden av regningen: "Vi serverte Dem denne gangen, men De er ikke velkommen i fremtiden". Han har en god jobb i et skipsbyggeri, er til og med formann for sitt lag til å begynne med, men en "hvit" og meget tvilsom kvinne fra Texas, som arbeider i samme skipsbyggeriet, klarer fort nok å få degradert ham, fordi han ikke beundrer henne på den måten hun vil at en neger skal beundre en hvit kvinne, og fordi han ikke vil ha noe med henne å gjøre da hun byr seg fram. - Og Bob vet godt med sin forstand at hvis han bare er fornuftig som det heter, så kan han få en ganske levelig framtid i Nordstatene innenfor en bestemt ramme. Han kan fortsette å studere jus, og kanskje bli en berømt forsvarsadvokat for andre negre. Slikt har en sett før. Han kan bli en slags overklassetype blant sine egne, slik som hans vordende svigerfar alt er. Men han kan aldri komme helt på likefot med de hvite medborgerne i dette landet. Og selv de begrensede menneskerettighetene sine kan han bare oppnå ved å være snill gutt, bøye unna, gi etter, stilltiende anerkjenne at han ikke har rett til å oppnå det samme som den hvite arbeideren som står ved siden av ham på jobben, - han kan jo for eksempel bli president om lykken er god. Ingen av disse lovene er satt på noe papir, men de er like uangripelige for det. Men Bob anerkjenner ingen av dem. Han mener ganske enkelt at han ikke er noe dårligere menneske og heller ikke dummere fordi han er mørk i huden, og denne meningsløsheten fyller ham ustanselig med et kokende avmektig raseri so forplanter seg til leseren. Han blir usikker hver gang han har overskredet en av disse utallige grensene som han skal holde seg innenfor. Til slutt samler alle hans følelser seg i en glødende mordlyst, - han vil ta knekken på en av dem en eneste gang - og siden vil han sitte i dødscellen og le av dem alle sammen. "En fyr ved navn Bob", som er godt og passe "hardkokt" oversatt, er et dramatisk og talentfullt innlegg til forsvar for mennesket som får selve sin menneskeverdighet krenket hver eneste dag. En kommer uvilkårlig til å tenke på de menneskerettighetene som FN har vedtatt nylig - sto det montro noe spesielt om negrenes stilling i USA? Det ville være å ønske. - Det gripende ved Richard Wrights mesterlige roman "Nigger" lå i at hovedpersonen i boka var en ganske alminnelig neger, heller med litt under middels åndelig utrustning. Han var en del av flodbølgen, som en føler ligger truende bak demningene - en av millionene. Chester B. Himes viser oss at den intellektuelle negeren kan komme i akkurat samme situasjon som Biggers. Jo følsommere han er, desto lettere har demningene for å sprenges. Det må være en nifs bok å lese for dem som bor på den andre siden av demningene. Inger Hagerup