Johan Borgens noveller Johan Borgen: Hvetebrødsdager. Gyldendal. Anmeldt av: Inger Hagerup En av novellene i Johan Borgens samling heter "Kråkene". Det er tilsynelatende et lite sommerfoto av to unge mennesker som ligger ute i skjærgården i telt og lever noen dagers deilig, uansvarlig ferieliv. De er forelsket, været er ideelt, de har havet rett innpå seg, og fisken biter. Alt er godt. Så flakser det tilfeldigvis fem kråker over dem midt i denne lykkelige idyllen. Stort mer er det ikke, men denne bittel lille forstyrrelsen av harmonien har Borgen utnyttet til en mesterlig analyse av selv grunnproblemet om identitet og tid, om ansvar og samvittighet, om sammenheng i tilværelsen overhodet. Når en leser "Kråkene", har en følelsen av at i denne korte novellen har han presset sammen alt det som er nerven i hans forfatterskap, - for så vidt ville dette ordet vært en mer dekkende tilte for samlingen enn det ironiske "Hvetebrødsdager". Johan Borgen har nemlig alltid lidd av samvittighet i sin diktning, men samvittighet blandet med sterk sterk selvironi. I "Kråkene" lar han den unge piken uttrykke det slik: "Jeg tror ikke på sånn samvittighet som omfatter alt mellom himmel og jord...Folk med samvittighet vil ha både i pose og sekk, først "synden" og siden skyldfølelsen. Gud vet hva dere har mest glede av". I et av sine gamle Mumle-Gåsegg dikt (hva skal en kalle disse makeløse petitene som en stadig håper skal komme igjen i en eller annen form?) gir han en genial definisjon av dårlig samvittighet - jeg holdt på å si dårlig norsk samvittighet. Det var kommet en ny slags fugl med et besynderlig utseende til Sørlandet, og vitenskapsmennene ble oppmerksomme på fenomenet. Det var imidlertid en liten gutt som hadde sett den først, men han gikk hjem igjen og så ingenting, "for han trodde at han hadde gjort noe galt". Denne barnets dårlige allmenntilstand på samvittighetens område, som han har skildret så ypperlig i novellesamlingen "Barnesinn", har han beskrevet knapt og konsist i en sykejournal i "Du er en grei kar du, Richard. "Det er skildringen av det helvete en skolegutt opplever i de ti dagene han gjemmer på et brev som han skal gi foreldrene fra lærerinnen. Både foreldrene og vergerådsmedlemmer kan lese seg til atskillig forstand av denne novellen. Borgen har alltid vært en glitrende artist. Av og til virker det som om han selv er litt skeptisk overfor denne medfødte evnen til å si tingene orginalt og frapperende. En kunne fristes til å kalle hans skepsis for et direkte utslag av kunstnerisk skyldfølelse: Det kan ikke være riktig når det er så godt. Men Johan Borgen kan være trygg. Hans prosa er aldri en ren artistisk nytelse. Grunnstemningen og nerven i den gir alltid en urofølelse, og den stimulerer leseren til selverkjennelse, til å tenke videre, eller tenke om igjen, fordi hans diktertemperament er så ærlig og søkende og utilfreds, fordi det er uten juks. Og han bør trøste sin kunstneriske samvittighet med at når talent og redelighet inngår i en syntese, så kan resultatet være riktig selv om det er godt. Inger Hagerup i FRIHETEN 23-11-1948.