Johan Borgens påskespøk Johan Borgen. Jenny og påfuglen. Anmeldt av Inger Hagerup Innholdet i "Jenny og påfuglen" minner på en munter og malisiøs måte om Sigurd Hoels "Syndere i sommersol", for så vidt som boka handler om mer eller mindre dristig sommerflirt i solskinn, for ikke å snakke om måneskinn, og klimaks er et storslagent slagsmål, denne gangen orginalt nok mellom de to jentene i boka, Klara og Jenny. Bokas jeg er en blanding av impulsivitet og ubesluttsomhet, noe som etter Borgens mening er en ytterst uheldig konstellasjon for den som vil gjøre sin lykke her i verden. Likevel klarer han overlegent å distansere filmhelt-typen med blå skjeggrot og uutgrunnelig blikk i løpet av ett døgn, og beseire først Klara og siden Jenny. Dog - i bakgrunnen lurer sportsmannen og verdensmannen Arnoldus, gud vet om det ikke blir han som i tidens fylde kommer til å utkonkurrere både den eksotiske Victor og den mer intellektuelt tenksomme jegpersonen. Det ser ut til allehånde på siste side. En kan bli ganske overrumplet dersom en setter seg til å nyte "Jenny og påfuglen" som lett og farefri påskelesning. Rett som det er, plumper leserne gjennom den glatte, slette overflaten og ned i ukjente og dype fallgraver, der han blir sittende fortumlet og tenke seg om. Forfatteren har øyensynlig hatt stor fornøyelse av å plassere en rekke av dem rundt omkring i landskapet. Hva skal en for eksempel si om følgende infame lille avsløring av skyldfølelsens teknikk: (Det gjelder hovedpersonen som er kommet i skade for å lese et brev adressert til Victor, der sistnevntes skurkaktige egenskaper kommer for dagens lys). "Og mens jeg i virkeligheten gikk der som den tragiske bærer av hans dystre hemmelighet, vokste ofrets visshet om å være offer proporsjonalt med den logiske overlegenhet hos den hvis byrder han bar. Og også dette er grusomt og logisk og går som en rød tråd gjennom historien under navn av den forurettedes skyld". "Jenny og påfuglen" kan lesess loddrett som en spennende sommerhistorie. Men for dem som har en svakhet for Borgen-Gåsegg, kan den med langt større utbytte leses langsomt, gjerne humrende, og beundrened hoderystende hver gang forfatteren sier noe nytt npå en så slående enkel måte at leseren syns han har tenkt det samme hele sitt liv. Og det er den største nytelse en forfatter kan gi sin leser: at han gir inntrykk av å være nesten like klok som leseren! Inger Hagerup i FRIHETEN 25-04-1949.