Radioteatret Dorothy Sayers: Og han skal være konge, 5. bilde. Regi: Gunnar Neels-Hansson. For mange år siden reiste en franskmann over Atlanteren, bl. a. sammen med endel amerikanere som spilte poker og bante og svor fra morgen til kveld. Søndag formiddag satte en ung pike seg til å spille salmer på pianoet, og til franskmannens store forbløffelse stilte pokerspillerne seg opp ved siden av og sang salmer med kraft og overbevisning hele formiddagen. I et brev hjem skrev franskmannen: "hjemme hos oss har vi folk som banner og folk som synger salmer. Det er bare angelsaksere som kan gjøre begge deler." Uten at jeg skal beskylde den utmerkede engelske detektivforfatterinne Doroth Sayers for å banne mer enn folk flest, rant denne historien meg ihu under torsdagens radioutsending. Jeg tviler ikke på at fru Sayers er oppriktig religiøs og at hun i absolutt beste mening har skrevet disse hørespillene. Det er også en ytterst kultivert gjengivelse av Det Nye Testamente hun gir oss, og hun har en sikker sans for beretningens dramatiske muligheter. Og så god kriminalforfatter er hun at hun (sikkert uten å ane det selv) har skapt en typisk"han som begikk mordet" av Judas Iskariot, den intelligente, ærgjerrige og farlige vennen som ingen kan mistenke. Fordi jeg ikke skulle dømme etter en enkelt utsending har jeg lest gjennom de fire foregående hørespillene også. Dorothy Sayers behandler det bibelske stoffet akkurat på samme måte som Marc Conelly behandlet det i "Guds grønne enger". det vil si at han lot primitive negerbarn oppleve Det Gamle Testamente i fantasien, mens Dorothy Sayers ser Det Nye Testamente ut fra et hyggelig engelsk middelklassesynspunkt. De bibelske personene er blitt pensjonerte oberster, små godseiere, jevne folk fra "labour party" og en og annen representant for human engelsk imperialisme som for anledningen er romersk. det er fredelig underholdning med passende prekener innimellom. Jesu egne ord svømmer som ekstra smørperler i suppa. For dem som liker religion med kaffe og kaker til er denne programposten sikkert utmerket - at en mann som Kierkegaard ville ha protestert er en annen sak. Den norske utsendingen virket en smule søvndyssende. Iscenesetteren hadde visstnok ikke våget å følge forfatterinnens instrukser helt, han lot personene snakke mer etter norsk oppfatning av hvordan hellige menn uttrykker seg. Derfor var det vanskelig å skjelne de forskjellige apostlenes stemmer fra hverandre, så det ville være urewttferdig å nevne navn. - Folkemengden under bespisningen i ørkenen ojet seg litt for meget. Inger Hagerup: i FRIHETEN 28-01-1948