Radioteatret "Moren" av Odd Eidem. I dette hørespillet skildrer Odd Eidem en pøbel av en ung mann og prøver å bevise at han er blitt ødelagt av sin mor, fordi hun elsker ham for høyt og forkjæler ham for mye. Nå er jo meningene høyst delte når det gjelder morskjærlighet og forkjælelse. Psykologene er ustanselig underveis bort fra gårsdagens standpunkter. Jeg husker en setning fra den amerikanske psykolog Watsons bok (han var det store navn i barneoppdragelsen for en fjorten års tid siden), den virket iallfall uhyggelig på undertegnede i sin såkalte nøkterne vurdering av oppdragelse. "Et klapp på kinnet nå og da er mer enn nok for å vise at barnet vokser opp i et vennligsinnet hjem." Gudskjelov for all verdens barn at de mødre som Watsons bok ikke tok ham altfor høytidelig! Nå kan det hende jeg misforstår Eidem, men det forekommer meg at han på sett og vis vil gå inn for en slik "rasjonell" oppdragelse, og jeg synes at han i det hele tatt desavuerer moren for meget og legger all skyld på henne. I og for seg er det jo ikke noe galt at en mor tar guttens parti mot skolens rektor - en har nok av autoritetsdyrkelse her i verden likevel - men når han på den siden lar moren gå såvidt at hun sender sin unge slabbedask på et høyfjellshotell, fordi han ikke vil gå opp til artium, karrikerer han for sterkt. Det ville neppe selv Torvalds mor ha gjort i virkeligheten. Det er forresten henne en blir interessert i, gutten er tegnet som en nyanseløs ramp, men en ville gjerne at Eidem skulle ha forklart hennes motiver litt mer overbevisende. Hvorfor ble akkurat hun slik som hun ble - hva er det som ligger bak denne tyranniske altoppslukende morskjærligheten som gjorde henne følelses løs overfor alt og alle unntaken Torvald? Eidem beveger seg nokså meget på overflaten her og opererer av og til med klisjéer, men han gjør oss nysgjerrige og interesserte, og kanskje graver han dypere neste gang. Teknisk sett viser Eidem at han er en dreven hørespillforfatter med en sikker sans blant annet for den utnyttlese av romfornemmelsen i lyden, som er så viktig for en radioforestilling. Nils Reinhardt Christensen tok også godt vare på hvert eneste poeng. Forestillingen hadde farge og virket spenstig, ikke minst takket være Åse Byes ypperlige presentasjon som moren. Åse Byes stemme er i det hele tatt en lyst for øret, jeg kjenner ikke mange skuespillere som virker sterkere gjennom æteren enn det hun gjør. Lars Nordrum spilte for hundrede gang en ung sjarmerende slappfisk - nå kan han det snart så godt at det begynner å bli farlig - Carsten Winger var pussig som lykkelig fersk barnefar, og Ingolf Rogde var og kjedelig som rektoren, akkurat som rollen. De to unge kvinnenes roller var nokså bleke og stereotype, men Ellen Nicolas stemme var et sympatisk bekjentskap, og Helen Brinchmann spilte hustruen med en heftig kulde. Prestens messestemme som bandt forestillingen sammen, var et godt påfunn - men den dypsindige setningen "De ser på deg" som ble gjentatt som et slags hviskende åndekor av og til, virket påklistret og mer uforståelig enn dypt. Inger Hagerup i Friheten 22-03-1948