Inger Hagerup i "Friheten", 02. februar 1949. "Elisabeth Reiss på Det nye Teater...




Elisabeth Reiss på Det nye Teater:


Elisabeth Reiss er en sjelden og ensom fugl i norsk kunstliv. Hun er den eneste norske scenekunstner som våger å gå i gang med en en-manns kabaret på nesten to timer, og takket være sin allsidighet klarer hun å holde publikum i ånde hele tiden. I går hadde hun for første gang etter krigen en ny helaften i Oslo. En lekmann på området kan bare konstatere at programmet var så musikalsk gjennomvevd at det burde vært musikkanmelderens jobb å si sin mening. Kapasiteter som Irgens Jensen, Arne Dørumsgård og Pauline Hall hadde nemlig komponert melodier til flere av hennes viser. Blant tekstforfatterne var danskene Piet Hein og Poul Henningsen og vår egen Johan Borgen. For ikke å snakke om at det fantes visetekster av Arosenius, Frøding og Kipling. Den siste var forresten representert med en overraskende banal tekst i gammel Erik Bøegh-stil fra det forrige århundre. Vi fornyet dessuten bekjentskapet med den nedlatende sositetsdamen i hattekjøp, med ambassade-jåla og den uforlignelige frøken Olsen som denne gangen holdt foredrag om dansekunsten illustrert med egen oppvisning av de forskjellige fasene i dansens historie. Det var kveldens ypperste prestasjon, som sammen med Borgens underfundige og vittige sketsj "Far, mor og oss" ble den største publikumstrefferen. En avdeling negersanger ble foredratt med alvor og inderlighet, etter undertegnedes mening hadde kunstnerinnen fått mest tak på den siste, fordi hun der fikk mest bruk for sitt løsslopne karakteriseringstalent. I en avdeling "Pianistinnen" silte pianistinnen Elisabeth Reiss plutselig seg selv - utmerket. "Cocktail i ambassaden" var pussig og ondskapsfull, men der sviktet etter min mening kunstnerinnens gode smak henne et yeblikk. Eller er det surhet at en ikke synes at det å snakke nynorsk er et komisk poeng i og for seg? Og dekorasjonene med det innviklete rullegardinsystemet, som ikke alltid virket riktig heller, var en smule for artifisielt og likevel ikke artistisk nok til å skape illusjon. Det kunne godt ha vært sløyfet.

Elisabeth Reiss er en fin og gjennom kultivert kunstner, frimodig, munter, undertiden grotesk, men aldri simpel. Hun har uteksperimentert en enestående oppfinnsomhet i å bli "annerledes" med enkle raffinerte midler, hun stortrives tydeligvis ved å kle seg ut, og er full av ekte gjøglerglede ved å agere. Den store stemningen og det proppfulle huset ved premieren viser at Oslo setter pris på denne sjeldne form for musikalsk show.


Inger Hagerup i FRIHETEN
02-02-1949.