11-10-1948. Et svar til statsminister Gerhardsen Av: INGER HAGERUP Inger Hagerup har sendt "Verdens Gang" dette innlegg i samband med statsminister Gerhardsens foredrag i Riis gymnasiesamfund: Vår statsminister har den mest ansvarsfulle stilling i landet. Hvert ord han sier, veier mer enn andres; det er nesten flaut å nevne en så selvfølgelig ting som at han tvers igjennom bør være saklig og objektiv når han uttaler seg offentlig. At en statsminister skulle fare med løst snakk eller driv direkte hetspropaganda mot et lovlig politisk parti - nei, det kan da ikke skje i Norge! Det har ikke hendt ofte at en norsk statsminister virkelig har sett seg tid til å besøke et gymnasiesamfunn. Ingen dum idé forresten. Statsminister Gerhardsen visste sikkert hva han gjorde da han holdt foredrag på Riis skole fredag. Han fikk landets ungdom direkte i tale, og en skulle anta det var noe meget vesentlig og viktig han ville si dem. Etter Verdens Gangs referat - en får gå ut fra at det er korrekt - har Norges statsminister sagt følgende til en stor forsamling av 16-17-18-åringer, som etter bildet å dømme slukte hvert ord: 1. Vi kan ikke legge vanlig målestokk på kommunistene når det gjelder menneskelig hederlighet. 2. Herøya-konflikten er en politisk aksjon. "Vi kan ikke bevise dette", sa statsministeren, "men personlig er jeg ikke i tvil om at Herøya-aksjonen er et ledd i en internasjonal politisk aksjon." 3. Hvis kommunistene er hederlige mennesker, skiller de lag med NKP. 4. "Friheten" er på deperasjonens vei. Resten av foredraget, som betegnende nok het "Arbeiderpartiets politikk etter krigen", besto også etter referatet å dømme for en stor del i å æreskjelle kommunistene, og til slutt antydet han at et sterkt Vest-Europa er vår eneste redning. Det var kanskje en tilfeldighet at statsminister Gerhardsen henvendte seg til Stor-Oslos mest utpregede vestkantskole, der interessen for arbeiderbevegelsen etter gammel erfaring ikke er så overvettes stor. Her beskylder han et av de lovlige norske arbeiderpartier - ja ikke engang partiet i sin alminnelighet, men hvert eneste medlem av det - for ikke å eie hederlighet. Han slynger også ut en annen påstand, som han riktignok ikke kan bevise, "men er sikker på" likevel. Med velberådd legger han grunnlaget for en kommunisthets som kommer til å ramme alle radikale mennesker uansett parti. Og det er ungdommen han henvender seg til, ungdom i den mest mottagelige alderen, i den farligste alderen. Vi er etter hvert blitt nødt til å tro våre egne ører og øyne. I dag er det mektige krefter i sving i Amerika for å få Franco med i en Vestalliert union. Franco er nemlig som kjent den mest berømte gjenlevende antikommunist. Man forteller oss riktignok at de ansvarlige statsmenn i Amerika ikke vil gå med på det, og vi blir også trøstet av den uamerikanske kommitéen i USA. Men skal vi le eller gråte her i landet når vår regjeringssjef driver en hets som står fullt på høyde med de mest "uansvarlige" amerikanere? Inger Hagerup i: 11-10-1948.