Nasjonalteatret: Glassmenasjeriet. Anmeldt av Inger Hagerup Det faller uvilkårlig stor ro over en teatergjengers sinn når han åpner programmet og finner personer at det ikke er flere enn fire personer i et skuespill. Ikke så å forstå at et skuespills evne til å opphisse er proporsjonalt med lengden på rollelisten. En blir tvertimot rolig fordi en nettopp er sikrere på virkelig å bli opphisset, om en skal uttrykke det slik. Drama er ikke bare handling, det er også konsentrasjon og utvelgelse. Og jo tettere handlingen er knyttet sammen, desto større evne har stykket til å ryste oss. Tennessee Williams skuespill er ideelt i så måte. I virkeligheten har det bare tre personer, moren, datteren og sønnen. Den unge mennen som innfinner seg i annen avdeling, setter bare de egentlige personene i et siste skarpt relieff. "Glassmenasjeriet" handler igrunnen om det samme som Thornton Wilders skuespill "byen vår", nemlig om familien, eller den minste og viktigste enheten i samfunnet som det så vakkert heter. Det er fristende å sammenligne disse to forfatterne, fordi begge er amerikanere og gode dramatikere, og fordi begge beskjeftiger seg med de samme problemene, men fra hver sitt stikk motsatte utgangspunkt. Wilder hevder at familien er det vakreste uttrykk for samhold i vår vakre demokratiske verden, Williams velter steinen opp og lar oss se all uhumskheten som krabber under den. Portrettet av moren i "Glassmenasjeriet", minte meg om et annet uhyggelig kvinneportrett i amerikansk litteratur, hustruen i Lewisohns rystende roman "Herbert Crumps ekteskap". En kan si at typene i begge tilfelle er ekstreme og satt på spissen, men ikke mer enn en god karikatur i forhold til et portrett. Nesten i hvert eneste pent og dannet familiemiljø fins de samme tendensene, svakere eller sterkere, mer eller mindre kamuflert: kjærlighet som i virkeligheten ikke er annet enn herskesyk og eiendomstrang, ømhet og omsorg som dekker over hat og sadisme, opprør visner vekk, fordi barna er bastet og bundet av tusen falske lojaliteter, og naturlighet og livsglede som flykter over i drøm og fantasi, fordi det ikke fins noen sjanse til sann livsutfoldelse. Amanda Wingfield lever i loslitt fattigfornemhet sammen med sine to barn, den 24 årige vanføre datter Celia, og sønnen Tom, som er to år yngre. Faren har ganske enkelt reist sin vei for 16 år siden, noe som en etter hvert finner svært rimelig. Fru Wingfield bærer spor av fordums skjønnhet, og hun fråtser daglig i romantiske minner fra sin ungdom da hun hadde 17 tilbedere og levde under store forhold i Syden. Hun elsker sine barn og ofrer seg helt for dem, det vil si hun bestemmer over dem til den minste detalj, legger seg rundt dem som en slags dundyne og kvelerslange, vil til og med avgjøre hvor mange ganger de skal tygge maten, maser, herjer og blir en lidende martyr hver gang de tar det minste initiativ på egen hånd. Resultatet uteblir ikke. Sønnen blir en trassig hysteriker med voldsomme utbrudd, en dagdrømmer som lever på kinoer eller drikker seg full, og den forskremte datteren har flyktet inn i en fantasiverden der ingen kan komme nær henne og ingenting kommer henne ved. Ethvert møte med virkeligheten utløser øyeblikkelig voldsomme sjokk hos henne. Handlingen foregår i løpet av et par dager, første avdeling da moren endelig har fått snust opp en vordende tilbeder til datteren og setter huset på ende for at han skal bli fanget når han kommer (meningen er at han skal overta sønnens forsørgelsesbyrde når tiden er inne); annen avdeling skildrer det ytterst mislykte sammenstøt mellom dette sykelige innestengte miljøet og virkeligheten utenfor. Vennen Jim O´Connor representerer tydeligvis gjennomsnittsamerikaneren, både i ord og gjerninger, og han sammenfatter blant annet sin oppfatning av demokratiets vesen i tre ytterst enkle ord: "Kunnskap, penger og makt." Denne definisjonen burde gjøre noen hver ettertenksom. Williams har nemlig ikke bare villety skildre familien som et isolert fenomen, det er sikkert ikke tilfeldig at han plasserer Wingfields i tiden før den annen verdenskrig og henger opp Nazityskland og Francospania som et fjernt og dystert bakteppe. Når det gjelder makt og overgrep land og land imellom og makt og overgrep menneskene og menneskene imellom, fins det da noen tvil om hva som er årsak og hva som er virkning? Men "Glassmenasjeriet" slutter likevel med et litt lyrisk sørgmodig spørsmålstegn: Tom er på vei ut mot virkeligheten, ikke den trygge praktiske virkelighet som Jim representerer, men på vei mot katastrofen, mot det eventyret som ikke har noe av filmen over seg, den veien som førte mot krigen. Og trass i alt er han innerst inne trollbundet av den glass-skjøre, fjerne atmosfæren rundt søsteren. Like til slutt står han splittet mellom drøm og virkelighet. Nationalteatrets oppførelse hadde en fortettet stemning som virket fra første øyeblikk. Med fast hånd hadde Gerda Ring holdt de skiftende scenene sammen, ved å beholde det samme interiøret hele tiden og bare markerte overgangene ved hjelp av lysvirkninger. Det ga stykket enhet og sammenheng. Ada Kram hadde morens svære og vanskelige rolle og viste på ny for en ypperlig skuespillerinne hun er. Det var en glitrende presentasjon. Ansiktet, kroppen, hendene, stemmen, alt var med på å avsløre denne blodsugeren av en mor, som samtidig er ulykkelig og innerst inne ensom selvbedrager. Det var så godt spilt at det gjorde direkte ondt å se og høre henne. Samspillet mellom henne og barna var også ypperlig, en følte hvor hatet mellom henne og sønnen lå som en tykk, kvalm røyk over spisebordet hjemme hos dem. Knut Wigert spilte den desperate drømmeren med stor intensitet og innlevelse og han klarte til og med det kunststykke å gi skikkelsen noen rørende streif av humør av og til. Han illuderte også ypperlig som den desillusjonerte bortrømte sønnen som sto utenfor stykket og så hele handlingen i korte erindringsbølger. Helen Brinchmanns tolkning av Celie var også fin og inderlig, det eneste en kunne ha å bemerke, var en rent ytre ting, en ble nemlig meget overrasket første gang det ble nevnt at hun var vanfør - det var nesten for diskret antydet. Men hun ga et nydelig bilde av den redde, livsfjerne, litt abnorme unge piken, som var like lett å knuse som de glassfigurene hun alltid lekte med. Jørn Ording var vennen Jim og plagierte på en meget morsom måte Mickey Rooney; han oppførte seg akkurat så sleivete og gummityggende som vi innbilder oss at unge amerikanske gutter gjør. Rahe Rehenys dekorasjoner hadde en blek og vemodig stemning av bakgårdsromantikk. Oversettelsen ved Lizzie Juvkam virket en smule stiv, men ble smidigere etterhvert, og musikken hadde nettopp den lille besnærende sentimentale biklangen som gjør seg så godt som underlag for stemningsbilder. Men hovedinntrykket var ikke stemning. Det ligger ikke lite skjult dynamitt i "Glassmenasjeriet", og en hadde en mørkere klang i ørene enn singlingen av glass da en gikk hjem fra forestillingen. Inger Hagerup i FRIHETEN: 04-03-1947.