Värklighetens grovarbetare av Inger Hagerup Åndsarbeidere har svært ofte følt seg litt finere enn andre mennesker. Og denne finheten har mange ganger gitt seg det besynderlige utslag at de sier de ikke interesserer seg for politikk. De har valgt å stå med hendene i lommene og kritisere, for ingen kan si at de har vært enige i alt som skjer. Men oversatt til et barnslig og endeframt språk har de valgt passivitet først, for så siden å kunne si "var det ikke det jeg sa?" I dag har en følelsen av at det skjer avgjørende ting i menneskehetens historie, en gammel samfunnsform holder på å styrte sammen eller smuldre bort. Det gjelder livet for oss alle sammen. Teknisk sett har det siste århundre vært en rekke revolusjoner, og vi er for tiden i en voldsom vekst. Men denne veksten har skjedd i svære sprang, og selve apparatet til å mestre utviklingen med er utslitt og ubrukbart. Vår tid er i slyngelalderen, og vår generasjons oppgave må være å rette på dette, ikke med å knuse maskiner eller undertrykke oppfinnnelser, men ved å gjøre samfunnet modent nok til å utnytte alle de mulighetene vi har. Så sant åndsarbeideren mener noe med sitt arbeid, er det ett mål vi alle har for øye: Vi vil utvide menneskets erkjennelse, erkjennelsen om livet. I grunnen er vi "värklighetens grovarbetare", som den svensk-finske lyriker Solveig Schoultz har skrevet. Og derfor har vi mindre rett enn noen annen til å stille oss utenfor. Ikke for ingenting går så mange av oss omkring med en kronisk dårlig samvittighet. Den vil forsvinne hvis den blir omsatt i ansvarsfølelse og handling. Vi må venne oss av med å rynke på nesen av virkeligheten, selv om den består av noe så tilsynelatende lite spennende som et kommunevalg. Inger Hagerup i Friheten 03. 0ktober 1947.