"FAR, JEG HAR SYNDET" Hørespill av Kristoffer Haave. - Radioteatret torsdag 8. januar, 1948. Kristoffer Haave har gått løs på et ytterst viktig problem i hørespillet sitt: Hvordan skal landssvikerne bli gode samfunnsborgere igjen når de har sont sin straff, og hvordan skal vi ta imot dem? Landssvikerens sinn som problem har i det hele tatt vært emne for megen dypsinnig psykologisk dissekering i vår etterkrigslitteratur, og det er dypt til bunns ennå. Men det er en sak for seg. Kristoffer Haave lar en landssviker komme hjem igjen etter endt fengselsopphold. Gerhard hører til de forholdsvis sjeldne typene. Han har erkjent seg skyldig i retten og er nå villig til å begynne på en ny baug. Så møter han vanskelighetene i form av en bror som har vært tilsjøs under hele krigen og som ikke orker å rope hurra med det samme Gerhard kommer inn gjennom døren. Dessuten vil den gamle idrettsforeningen hans vente med å ta ham opp igjen som medlem, og endelig får han en dårligere stilling i fabrikken enn den han hadde før. Gerhard blir bitter over at ingen skjønner at nå er straffen sonet, og nå burde samfunnet ta imot ham igjen, fordi begge parter er skuls. Men direktøren for fabrikken og Gerhards far bringer ham på rett vei med å forklare ham at det ikke er nok å si at saken er klappet og klar; han må også vise syndserkjennelse. Og vips, viser Gerhard all ønskelig syndserkjennelse i en liten oppbyggelsestale som han holder om seg selv og for kameratene sine den dagen han begynner på fabrikken igjen. Dermed er tilliten gjenopprettet, og alt er i orden. "Far, jeg har syndet", er ikke noe skuespill i litterær forstand. det er et diskusjonsopplegg i dialogform. Radioteatrets skuespillere personifiserte de forskjellige innleggene så godt de kunne, best merket en seg den hatefulle kvinnelige landssvikeren Vera, spilt av Lisbeth Bull, og Erling Lindahls lyrisk-bergenske direktør med de vakre skjelvetonene. Men det har likevel sin store interesse å gå dette hørespillet litt etter i sømmene, fordi det er et typisk eksempel på den blandingen av uklarhet og god vilje som en støter på overalt i diskusjonen om landssvikerne. Vi lever i et rettssamfunn som det så ofte er sagt. Det vil si at vi stoler på de lovene vi har og regner dem som et uttrykk for den vanlige manns rettsbevissthet. Gjorde vi ikke det, hadde vi jo ikke noe rettssamfunn. Landssvikeren Gerhard er dømt til 2 år, han har sonet sin straff og er kommet ut igjen. Noe tap av allmen tillit har han heller ikke, ellers måtte jo forfatteren ha nevnt det. Derfor er det helt riktig det Gerhard sier i begynnelsen av stykket, han og samfunnet er skuls. Gerhard er et meget moderat eksempel på en nazist, og forfatteren blander derfor kortene når han lar idrettsforeningen i byen nekte å ta ham inn igjen som medlem. I virkeligheten får vi stadig beviser på det motsatte. Frontkjempere f. eks., som har sonet sin straff, blir uten videre tatt inn igjen i foreningene sine, vel og merke hvis de ikke har forbrutt seg spesielt idrettslig. Men selv da er det fastsatt bestemte regler, - så og så mange års eksklusjon. Og Gerhard kan ikke ha forbrutt seg idrettslig, ellers måtte forfatteren også der ha nevnt det under styremedlemmenes diskusjon om de skulle ta ham inn igjen. Foreningene og klubbene følger nemlig stort sett de samme regler som samfunnet ellers gjør: Den som er ferdig med sin straff, kan begynne på like fot med andre igjen. Noe annet synspunkt kan en jo ikke anlegge hvis ikke alt skal forvrøvles. Så kommer den andre siden av saken - den psykologiske. Folks personlige reaksjoner overfor en mann som har sittet inne, som har sveket sitt land i en avgjørende situasjon, er selvfølgelig ytterst forskjellige, like fra Øverlands standpunkt som er at en mann som engang er dømt til tap av almen tillit, har tapt det til alle tider, og Gerhards arbeidskamerater, som øyeblikkelig slår seg til tåls med Gerhards forsikringer om at han erkjenner sin synd, og så å si aksepterer ham på sekundet. Men her har vi med følelser å gjøre, og de er like forskjellige som menneskene er det, og avhengig av tusen mer eller mindre irrasjonelle ting. Skulle vi følge alle disse følelsene i rettsalen, ville det bli et besynderlig rettsoppgjør. Det kunne f. eks. like godt tenkes at Gerhards vitnesbyrd i slutten av stykket ville ha virket vammelt og frastøtende på en annen flokk av gamle arbeidskamerater, og at de like godt kunne ha sagt: "Nei, hør på den lure reven - nå har han funnet ut at det lønner seg å opptre slik." - Ingen skal forresten få innbildt meg at et menneske skifter karakter etter å ha hørt på to formaningstaler, slik som Gerhard gjorde. Samfunnet har to oppgaver: Å gjøre livet levelig og trygt for alle sine medlemmer, og å beskytte de samme medlemmene mot overgrep fra hverandre, og mot angrep på den felles tryggheten. Vi må ikke ikke glemme at dette samfunnet som etter hvert har vokst seg opp til en slags abstrakt og truende guddom, ikke er noe mer mystisk til syvende og sist enn du og jeg, og at det har sitt utgangspunkt i den enkle ting at menneskene måtte ty sammen for ikke å gå til grunne i kampen mot en overmektig natur. Samfunnet er bare et av menneskenes beskyttelsesmidler, slik som spekket f. eks. er hvalens. Ser en slik på det, blir slike ting som straff og soning brakt ned på et ganske annet lidenskapsløst plan, og ordet straff vil kanskje forsvinne helt etter hvert. Hvorfor ikke si forholdsregler i stedet? Vi vil ikke straffe landssvikerne for deres synd. Vi vil beskytte oss selv og hverandre og hindre at en liknende situasjon skulle komme til å inntreffe igjen. Vi vil vise at når en først lever i et samfunn, fins det regler som en ikke kan bryte uten at en samtidig setter seg utenfor. Og når saken er avgjort, vil vi ta mannen opp i fellesskapet igjen uten at han først skal være nødt til å si til oss: "Far, jeg har syndet". Det er en sak som bare angår ham selv, og hvordan han skal vinne igjen sin egen tillit om en så skal si, er sikkert en så komplisert organisk prosess og forgår på så mange forskjellige vis at det er umulig å lage noen lettvint ensartet resept for den. Inger Hagerup i FRIHETEN - januar 1948