Tsjekkisk romankunst Jan Drda: I natten knegger de svarte hestene. Oversatt av Olav Rytter. Eides forlag. Anmelderyrket kan bli farlig for utøveren. Det kan nemlig føre til at en langsomt men sikkert får avsmak for litteratur, akkurat som et altfor rikholdig smørgåsbord kan føre til at matmonsen blir matlei. Raffinement kan være pussig en tid, men til slutt oppdager en kanskje at den enkleste kosten er den beste. Drdas roman er enkel kost. En får ustanselig lyst til å bruke bilder som kildevann, nybakt brød, hjemmekjernet smør, frisk fjellørret, når en skal prøve å forklare hvordan lesningen av denne fremragende romanen virker. Hva er det den handler om? Selve opplegget er en genial gjendiktning av geografi - en får vite om de fem dalførene som ligger som et avtrykk av Vårherres hånd i det tsjekkiske landskapet, en får med et par forte sikre strøk beskjed om hva slags folk som lever der, og så handler resten av romanen om en av disse bygdene, om menneskene der, om deres arbeid, deres kjærlighet, deres små og større feil og fortrinn - og hele romanen sprudler fram som et oppkomme en av og til treffer på fjellet. Vi har vent oss til å rynke på nesen når ordet folkelivsskildring er nevnt. Kanskje det kommer av at så mange som prøver seg der, gir oss messing for gull. Drdas roman er en folkelivsskildring. Han skildrer gruvarbeideren, bondegutten, skogsarbeideren, krypskytteren, den fattige varmblodige jenta, og han gjør det så en kjenner dem innenfra, en vet at slik er de, og en blir glad i dem og opphisset sammen med demog sint sammen med demog lykkelig sammen med dem. Oversettelsen er et kapitel for seg. Det er sjelden at en kan føle hvordan oversetteren er blitt ett med bokens ånd og mening. Jeg tror jeg vil gi prisen til de duggblanke naturstemningene, der bildene er tatt fra bondens vanlige gjerning, men der likevel alt har fått en gjennomsiktig poetisk glans: Nattljåen hadde alt slått av hele dag-teigen. De blå skurd-jentene til natta hadde dukket fram fra synsranda i vest, og med stjernebilder rundt skautene skred de nå fram med langsomme, avmålte skritt, mens de samlet opp i forklærne sine det rolige åndedrettet til alle dem som nå sov den rettferdiges søvn. Det er i ni-tiden om kvelden, og grinda til Traninets-gården faller igjen etter det siste lasset med grønnkløver fra utslåtten i Svartåsen. Selv om dagen har svunnet i skumring og natt, anger dens siste åndedrett ennå av nesle og høy, av jasmin og elvedynn... Sa jeg enkel kost? Denne romanen er enkel som selve livet, og det betyr også at den er full av overraskelser, av brå kast, av spenning. En blir glad i bøker igjen når en har lest den. Det er ikke fusk i den. Inger Hagerup i: FRIHETEN 30-10-1948.