Det norske teatret John M. Synge: Helten på den grøne øya Christopher Mahon, hovedpersonen i dette skuespillet, er flittig blitt sammenlignet med vår egen Peer Gynt. Det er nokså overflødig, for skikkelsen klarer seg så godt alene at den trenger ingen fadder. Christopher og Peer Gynt ligner ikke hverandre mer enn hvilken som helst drømmer og storskryter, bortsett fra at irerne og nordmennene har en felles svakhet for ikke å stille sitt lys under en skjeppe, og at vi muligens et eller annet sted i fortiden kan ha felles vikinger til forfedre - for å fortsette å skryte litt. Ibsens Peer Gynt går i oppløsning etter hvert, fordi Ibsen som den fanatiske moralist som han var, ikke kunne anerkjenne sin helt, men bare var ulykkelig og motvillig forelsket i ham. John Synge lar derimot sin hovedperson nettopp bli menneske på skrytet sitt. Han bygger så å si sin Christophers personlighet opp på en selvtillit som ikke har noe grunnlag fra begynnelsen av. I motsetning til Ibsen er den irske dikteren en halstarrig romantiker. Da Christopher kommer ravende inn i et vertshus i begynnelsen av stykket, redd og forkommen, er han i virkeligheten sprekkeferdig av stolthet over at han har drept faren sin med et spadehogg. Og da dette først er lekket ut av ham, er det ikke ende på drastiske detaljer. Og folk i det fremmede vertshuset gir seg levende over - endelig en mann, han har jo drept selveste far sin! Mannfolkene beundrer ham med åpen munn, og jenter i alle aldrer faller for ham. For første gang blir han regnet for å være noe, og en helt ny selvtillit vokser fram i gutten, det blir bokstavelig talt utløst ukjente krefter i ham. Men akk, faren kommer til åstedet lys levende, riktignok med et fælt spadehogg i hodet, og dermed er det slutt på herligheten. På samme tid rasende og triumferende kaster alle beundrerne seg over ham , nå får han kjenne hva det vil si at ikke han heller har gjort det som alle ønsket at han skuller gjøre, fordi de ikke har våget det selv. Men nå er Christopher allerede på vei mot å bli en fri mann, og derfor hogger han faren ned igjen for annen gang. Resultatet er ikke like bra som første gang. Nå blir ingen imponert, tvert imot, nå skal han henges. Men alle gode ting er tre. For tredje gang står han ansikt til ansikt med sin seiglivede far, og denne gangen har det forandret seg noe i forholdet mellom far og sønn også. Stykket ender med at den gamle rabbagasten og sønnen forlater vertshuset sammen i opphøyet forakt for de lusne hverdagsmenneskene som står håndfalne igjen og føler at det store eventyret har tatt seg en svipptur innom, bare for å forsvinne igjen. I grunnen er "Helten på den grøne øya" et drama om frihet og opprør også, og det er fortalt friskt og drastisk som et folkeeventyr. Det er ikke bare farens autoritet gutten vil slå ned med spaden, det er drømmen om å hogge ned de tre hoders trollene som går igjen, den drømmen som gjør eventyrene sterkere og villere og mer levende hos undertrykte folkeslag enn hos "herrefolk". Og den uimotståelige sjarmen i dette stykket ligger i blandingen av frihetspatos og eventyrstemning og saftig sjørøverromantikk. Det kunne ikke ha vært skrevet av andre enn en som har sett havet rundt seg fra alle fire verdenshjørner. Johan Borgen har hatt sin store glede i å bygge opp mennesket i den forkomne tusseladden. Og det foregikk overbevisende rett øynene på oss, like til klimaks, scenen da far og sønn kommer krypende mot hverandre og så å si gir hverandre øynene for første gang. Den scenen må være et dramatisk funn. Ellers er det tydelig at Borgen har hatt sin store glede i å utnytte stykkets saftige detaljer, en kan nesten føle hvor det har klødd i fingrene på ham å la sønnen få lov å bruke spade n for åpen scene. Men han holdt seg skadesløs med å forevise spadehogget i Tvindes hode. Det greide seg rikelig. Dekorasjonene og draktene ved Arne Walentin og Dagny Eriksen var holdt i overveiende brunt, som alltid er litt trist på teatret, men lysgløttet ut på den grøne øya i tredje akt, var nydelig. Oversettelsen var frisk og oppfinnsom, særlig var bønner og besvergelser fantasifullt variert. Carste Winger har alle betingelser for å kunne spille den klossete dagdrømmeren med all den uutløste sjarmen. Han fikk skikkelsen til å vokse med handlingen, og da han forlot scenen, var han virkelig en overlegen folkevisehelt, som forlot sin dame uten særlig sorg i hjertet. Ragnhild Michelsen var en nydelig og morsom forelsket kjeftesmelle, men hun virket kanskje mer norsk kaut og staut enn irsk vertshusdatter (herregud, hvem av oss vet forresten hvordan de ser ut?) Drabløs hadde igjen lånt sinn og skinn til et eiegodt, skrøpelig menneske, det står alltid en troskyldig varme omkring hans personer. Tvinde var en makaber sjørøvertype, som manglet trebein og plaster over ene øyet. Ondskapen hans var fast som fjell. Lydia Opøiens mannfolkgale enke var putrende ekte, hun klarte dessuten det kunststykke å skape litt av en ensom vingeslått fugl samtidig, - og ingen kan spise med en slik virkelig appetitt på norsk scene som hun. Det må ha noe med spilleglede å gjøre. Kåre Wicklund som kjæresten til vertshusdatteren var litt for hektisk stiv i kroppen hele tiden, det strammet i halsmusklene av å se på ham, men det var kanskje premierenervøsitet som han kan spille av seg etter hvert. De tre jentene ble spilt ferdig og livslystent av Siri Rom og Julia Back og Elisabeth Bang. Per Qværnstrøm synes undertiden det er litt for morsomt å være morsom, han skulle vært dempet ned et par streker, så ville det vært enda pussigere. Blomster og fremkallelser (trykkfeil????). Og om vi må vente på den riktige Peer Gynt enda en god stund, gjør det ingenting i så godt selskap. Inger Hagerup i FRIHETEN 30-01-1948.