Alexander Kielland Nationalteatrets Kiellandsjubileum.. av Inger Hagerup. Nationaltheatret feiret Alexander Kiellands hundreårsjubileum med å oppføre "Tre par". Stykket ble til i 1886 under dønningene av den berømmelige seksualdebatten her i landet. På den ene siden prekte Bjørnson med rungende røst seksuell avholdenhet såvel for mann som før kvinne før ekteskapet, noe han mente ville være den eneste redning for dobbeltmoralens hykleri. Historikeren Ernst Sars sa til og med at skyldfølelsen var en meget nyttig ervervet egenskap, som kunne hjelpe menneskene til å overvinne visse drifter i sin natur som var farlige for utviklingen. På den andre siden hevdet Hans Jæger at den seksuelle skyldfølelsen nettopp var en forderverlig virkning av den borgerlige oppdragelse, og at denn ødela betingelsene for et sunt seksualliv og forkrøblet det naturlige driftslivet. Kielland var helt enig med Jæger, og i et brev til Bjørnson karakteriserte han denne skyldfølelsen med fremsynt fordomsfrihet som "det viktigste ledd i ungdommens forkrøblingsmaskine", og han konkluderte med disse ordene: "Friere liv og lystegire elskov, så får du æren i mennene , og frelser kvinnene fra all den latterlige skam."< Som på så mange områder viser det seg at Kielland er like aktuell i dag her også, ja, han er ennå en framtidens mann, mens en jo får si at Bjørnsons standpunkt nå har fått et visst floromvunnet preg. Når vi leser "Tre par" i dag, synes vi jo at skuespillet ikke bare er et muntert og respektløst i 80-årenes seksualdebatt. I "Kielland på ny" skriver Olav Storstein om skuespillet at "stykkets moral", hvis en skal bruke et slikt ord, er at "vennskapet er finere enn kjærligheten". - Denne Kiellands personlige livsholdning, er ennå jomfruelig mark for driftige litteraturforskere, og det skulle undre meg om en ikke kunne hente seg atskillig nyttige opplysninger på dette område hvis en gikk "Tre par" respektløst etter i sømmene. Den kjærligheten Kielland serverer mellom de tre parene, er nemlig av en meget temperert natur, og frøken Svendsen, den frigjorte og frimodige unge forretningsdamen som to av mennene prøver å erobre på isen, er så nøktern at det varmeste ordet hun kan spandere på sin vordende ektemann, er "inntagende". Ja, Kielland ser selv så platonisk på denne skikkelsen at han ikke har husket å gi henne noe fornavn engang. Men hykle gjør ikke frøken Svendsen, hennes tunge er like skarp og sannferdig som Kiellands penn. Hun er en uanfektet, klarhjernet kvinnesakskvinne, som dessuten haler sin egen private sak klokt og sikkert i land, fordi hun bevisst utnytter sin kvinnelige sjarm nå¨r hun har bruk for den. Hun er en avgjort tilhenger av nytte sjarmen, for å forvanske et uttrykk av hundreårs-barnet. Derfor virker hun faktisk mer kynisk i dag enn hun måtte ha gjort på menneskene i 80-årene. Nyttesjarmen var nemlig en av kvinnens nødvendigste våpen den gang de enda måtte lure seg til de minste menneskerettigheter. Da teppet gikk opp for Nathionalteatrets festforestilling, oste det ekteskapelig velstående spleen fra Rahe Rahenys plysjstue med palmer og nips og duskelenestoler. Det var et sted som i sannhet innbød til lange middagslurer. I Agnes Movinckels strålende opplagte og malisiøse oppsetting var det helt fra begynnelsen av tatt ypperlig vare på et av Kiellands underfundige poenger: ekteskapets kjedsommelighet, det som etter dikterens mening var den store hemmeligheten som bandt alle ektefolk verden over sammen i et ordløst frimureri. Gad vite om ikke Kielland forresten har lagt atskillig mer selvironi ned i "Tre par" enn en er klar over. Sikkert er det i hvert fall at han kjente denne stuen ut og inn - skal vi si fra sine bekjentes hjem? og at han blant annet også kjente ektemannens ettermiddagstretthet ut og inn - skal vi si fra sine bekjente? Axel Thue var en meget bred og veltilfreds ektemann med små, ufarlige tendenser til å ønske seg en svipptur utenfor streken. Men ytterst solid og pålitelig når det kom til stykket. Ola Isene var frekk og pågående som den frekke sjarmøren Jens Waage med duft av Paris, selv om han var mer av en småbyløve enn en verdensmann. Og det var kanskje meningen også. Per Aabel satte inn hele sitt talent som oppfinnsom komiker i rollen Ludvig Fridemann. Det var en overmåte morsom enkelprestasjon, bortsett fra at jeg ikke et øyeblikk tror at en slik tufs hadde den ringeste sjanse til å bringe forvirring i fru Johannes følelsesliv. Med all respekt for disse prestasjonene, var det de tre kvinnene som hentet seirens palme hjem, både når det gjaldt enkeltprestasjoner og samspill. Tore Segelcke var en nydelig fru Johanne, impulsiv og varm, aldeles fortryllende når hun snakket alvorlig og sa klokere ting enn hun strengt tatt visste selv, og helt uimotståelig hver gang hun forsnakket deg, og kom lenger og lenger ut på glattisen. Kielland måtte blitt forelsket i henne selv, hvis han hadde sett henne. Lillemor von Hanno var også ypperlig som den impertinente fritalende fru Friedemannsom er så uhyre skikkelig på bunnen, og som plutselig aner nye dybder hos sin mann, fordi hun ser ham med venninnens øyne. Else Heiberg var en særdeles sval og koldsindig frøken Svendsen, som var foran sin tid. Men hun hadde dessuten gitt skikkelsen en fin, umerkelig skifting i uttrykkene, som gjorde henne mer urovekkende som kvinne enn en tenker seg henne når en leser skuespillet. Under de kostelige scenene i 3. akt, framhevet disse tre skuespillerinnene hverandre på det smukkeste. Og Lita Prahls drakter, som nå bare er en smule outrert new look, tok seg utmerket ut på bakgrunn av plysj og parafinlamper. Svakest fra Kiellands hånd er vel 2. akt. Der oppdager man at han i mangel av dramatisk oppfinnsomhet bokstavelig talt dytter personene inn på hverandre hver gang de har noe å si hverandre, mens de øvrige blir holdt borte med brutal hånd til det er deres tur. Og det spørs om ikke Agnes Movinckel skulle vært hensynsløs hensynsfull mot dikteren og kuttet vekk de aller siste replikkene i stykket. Som det nå er, ender skuespillet liksom i en lang tråd uten knute som blir dradd ut i kulissene. Stemningen var stor og hjertelig på premiéren. Stappfullt hus, kronprins og slektninger, forleggere og forfattere, autoriteter og beundrere av Kielland i skjønn samdrektighet. Før selve forestillingen ble vi presentert for dikterens byste med behørig laurbærkrans, mens han med uutgrunnelig statuehøflighet påhørterte David Knudsens opplesning av André Bjerkes prolog. Inger Hagerup i: FRIHETEN 21-02-1949.