STUDIOTEATRET "Lille rislende kilde". Det er ikke oppgitt noe forfatternavn på dette "kinesike" skuespillet, men vi har fått vite navnet på ham på ham som har oversatt eller bearbeidet det til engelsk. Det er en legasjonssekretær S. I. Hsiung, står det i programmet. Denne herr Hsiung virker på meg som Oldfux i en komedie av Holberg, for etter min mening må Studioteatret være blitt narret grovt med dette stykket, hvis de virkelig har trodd på det. Jeg skal vel vokte meg for å agere kinesisk ekspert, men "Lille rislende kilde" smakte og lyste og luktet lang vei av amerikansk revy, ikke engang engelsk. Første avdeling hadde enda visse lyspunkter, men i annen avdeling sank løyene langsomt ned mot lavmålet av smakløshet, samtidig som tilskuerenes tristhet vokste. Med fare for å virke både uforstående og hjerteløs vil jeg så innstendig jeg kan, advare Studioteatret mot å begi seg ut på slike eksperimenter, som bare kan ødelegge for de talentfulle og entusiastiske unge skuespillerne og forvirre dem. Rent bortsett fra at den knøttlille scenen blir fullstendig overbefolket når teatret slår opp med slike massevirkninger, og skuespillerne bare går omkring og tråkker hverandre på tærne og holder på å puffe veggene ut, så fører den slags lettvinte og gjennom falske stykker bare til at de opptredende kan glemme de uomtvistelige viktigste kravene til skuespillkunsten: innlevelse, enkelhet og kunstnerisk sannferdighet. Instruktøren Per Gjersøe hadde påtatt seg en uløselig oppgave, og resultatet var at en til slutt hadde følelsen av å overvære en privat karnevalstilstelning for studioteatrets personale der alle moret seg av et godt hjerte og spilte løs av hjertens lyst uten å la seg affisere av sidemannen. Visst var det fine små enkeltheter av og til, ikke minst i Randi Nordbys nydelige spill i første avdeling - i annen gled jo også hun etter hvert ut i den rene farse, i full overensstemmelse med stykkets ånd. Visst var Ragnhild Engebrets drakter storslagne og må ha kostet uhyre mye arbeid og hodebry, visst var Sønstevolds musikk pussig og riktig kinesisk for det jeg vet, og Rumohrs dekorasjoner og draktutkast fantasifulle, men samtidig klarte så og si hver eneste skuespiller i løpet av kvelden å utstille en eller annen unote han eller hun måtte ha lagt seg til i tidens løp (og hele personalet var i ilden, delvis med dobbeltroller), fordi stykket så totalt manglet både stramning og linje, plan og idé, og fordi instruktøren som rimelig var helt hadde mistet taket på sine tropper. La Helan og Halvan illustrerte den form for amerikansk humor som gir seg utslag i situasjonskomikk; de kan det, og det er ærlig spill. Imens gleder vi oss til å få se Maxell Andersons neste stykke på Studioteatret - og håper det ikke blir altfor lenge til. Inger Hagerup i FRIHETEN 21-02-1949.