Kampen for tilværelsen. Av Christian Krohg Kirkebryllup uten salmesang Moa Martinson: Kirkebryllup. Oversatt av Olav Storstein. Anmeldt av Inger Hagerup Moa Martinsons selvbiografiske romaner har et humør som virker ytterst stimulerende på leseren. Det er nemlig like sjelden å finne humør i selvbiografiske romaner som ekte perler i blåskjell. Men om ikke forfatterinnen tar seg selv høytidelig, tar hun seg selv i høy grad alvorlig, det vil si, hun godtar seg selv akkurat som hun er, og derfor er hun også så trygg og uanfektet både i denne romanen og i den foregående, "Mor gifter seg". "Kirkebryllup" er en direkte fortsettelse. Her får vi høre om Mia fra hun var ni til hun blir femten år, og om hennes samliv med moren. Boken ender med at Mia ved inngangen til sitt femtende år sier nei til sin første frier, smedsønnen, som ikke er stort eldre, og som skriver til henne fra Amerika. Moa Martinson skildrer fattigdommen. Med fattigdommen mener hun den armoden som er så naken at det er uråd å skaffe likkiste til et spedbarn, fordi kisten koster fem kroner og Mias mor mangler den siste femtiøren. Med fattigdom mener hun familer med ni barn som ikke har annet å mette seg med enn potetgrautkokt på poteter og salt, punktum. Med fattigdom mener hun et bryllup, der innkjøpene til kalaset består av kaker til tre kroner, et halvt kilo kjøttdeig, fire rugbrød og et halvt kilo smør. Men samtidig sier hun følgende kloke og stolte ord om fattigdommen: "Ingen mennesker er så fattige at de ikke synes de er noen ting. Om ikke denne sterke livsviljen holdt menneskene oppe, ville det ikke blitt mange igjen av oss her på jorden. Omstendighetene kan naturligvis bli helt umulige, og man blir slått helt ned i støvlene. Men akkurat da er man noe, akkurat da i aller høyeste grad,." Det vrimler av mennesker i denne boken, som i en roman av Gorki. Og det fins vel og merke ikke en eneste såkalt "person" - alle sammen er tvers gjennom levende, - glitrende gjenskapt av Moa Martinsons nesten fotografiske detaljhukommelse og hennes usentimentale menneskekunnskap og menneskeglede. Denne forfatterinnen er nemlig ikke abstrakt og teoretisk menneskekjærlig, men direkte og dypt personlig opptatt av dem hun har truffet i sin omtumlede barndom. Hun lager ikke glansbilder av dem. Hun går rett på saken og forteller det som det er, både når det gjelder stefaren som fordufter lange tider av gangen fordi han har slått seg sammen med et annet kvinnfolk eller må sone en bot eller må gå på loffen - og onkelen som denger kone og barn og sulteforer dem på det mest ubarmhjertige for å klare å realisere sin villeste ærgjerrighet: å ale opp en vakker unghest, - og mosteren som vil ha kirkebryllup med vogn og brudepike og selskapenda hun vet hun gifter seg med en lassis som hun må fø på siden. - Og mange, mange andre. Det vrimler av groteske og pussige og fortvilte situasjoner også, alle tonearter er slått an, unntagen sutringens. Og stilen har en gnistrende fortellerglede som minner om telegraftråder i klar frost. Alt sammen er sett med denne kjappe og kloke og ukuelige jentungens blikk, hun som til overmål viser at det eksisterer en livskraft som det er umulig å slå ned, som virkelig overlever alt. Inger Hagerup i: FRIHETEN 09-12-1948.