Radioteatret Helge Krog: på solsiden. Regi: Gunnar Neels Hansson. Innspilt mars 1940. Å høre dette muntre, artistiske lystspillet i dag, er som å lese fru Schønberg Erken like før en setter fiskepuddingen på bordet. En får beskrevet hvordan rettene smaket engang. Denne retten var til overflod krydret med røster fra "gullalderen" - vi hørte Halfdan Christensen og Ragna Wettergreen og Holst Jensen som forresten formidler gull fremdeles; dessuten var sølvalderen representert ved Tordis Maurstad, Else Heiberg og Sissener. Alt lå til rette for at en skulle få en førsteklasses avspenningsaften, og at spillet jevnt over var A 1 med stjerne, er i alle fall sikkert. Men stykket er skrevet i tyveårene og innspillingen er åtte år gammel. Og hvilke åtte år! En syntes faktisk at de opptredendes stemmer kom mot oss fra andre siden av en dyp slukt, fra en tid som ugjenkallelig er forbi, og som var så utrolig annerledes. Stykket er vittig og tindrende fullt av humør, men vår humoristiske sans har også forandret seg på disse årene, og en grep seg i å synes at det nesten var vemodig å oppleve så megen oppstuss omkring et kyss en måneskinnskveld. Noe hørespill i egentlig forstand kan en ikke kalle denne oppførselelen. Det var overført teater uten kruseduller. Såkalt atmosfære for øret fante ikke, men en oppdaget at Helge Krogs krystallklare replikker egner seg like godt for radioen som for teatret. Og Gunnar Niels-Hansson hadde med ypperlig bistand av skuespillerne sørget for at ingen spurv falt upåaktet til jorden. Halfdan Christiansen var akkurat så tung og langsom og sikker i sin utrygghet som en hadde tenkt seg godseieren, han hadde kanskje lagt rollen litt for tydelig opp til femtiårene. En hadde følelsen av at det ikke var noe blivende sted hos ham for den 26-årige Ester. Ragna Wettergren og Holst Jensen bar sine lystspillfigurer frem med et trygt overskudd av talent og humør, og Sisseners slabbedask, Preben, har jo vært en av hans glansroller, den var uten plett og lyte. Tordis Maurstad og Else Heiberg viste med denne reprisen hvor sterkt deres talent har vokset disse åtte årene. Tordis Maurstads Ester var en fin og lydhør prestasjon, men i den siste store oppgjørsscenen var det atskillig teater. I dag er hun kommet så meget lenger i forenkling og inderlighet. Og Else Heiberg, som har så mange forte og overraskende kast i stemmen, virket av og til besynderlig fargeløs som den impertinente og bundne Wenche. Instruktøren hadde begått en feil da han selv overtok rollen som forfatteren Joachim Bris. Hans diksjon var altfor knusktørr til at han kunne illudere som den sjarmerende egoistiske intellektualisten, rent bortsett fra at han lot ham være ubegripelig sint i stemmen hele tiden. En fredelig og kultivert teaterkveld. Var det virkelig slik slik rettene smakte engang i tiden? Inger Hagerup i FRIHETEN 25-09-1948