Moa Martinson: Mor gifter seg. Oversatt av Olav Storstein. Anmeldt av Inger Hagerup Allerede tittelen gir opptakten til Moa Martinsons hissige, uregjerlige og ertelystne forfatterskap. I Sverige er hun et forargelsens tegn, et stridig insitament både skriftlig og muntlig. Levende som hun er, tar hun pusten fra mange, ergrer mange, men gleder svært mange. Moa Martinson skriver også om de svenske statarnas kår - en kunne fristes til å tro at det trass i alt må være et eller annet besynderlig stimulerende ved dette miljøet, soden det kan siden det kan springe slike talenter ut fra det som Moa Martinson, Ivar Lo Johanson og Jan Fridegård. Disse tre dikterne er dessuten så forskjellige at når en ser bort fra det stoffet de formidler, er det ikke annen likhet mellom deres forfatterskap enn at de skriver. Moa Martinson er en utpreget kvinnelig forfatter. Hun er alltid dypt personlig både i godt og ondt, hun utleverer seg hensynsløst og med glede. Hun er trygg på seg selv som et barn. I denne selvbiografiske romanen er det såvidt hun gider å forandre Moa til Mia - det skulle ikke være tvil i lesernes sjel om hvem den vesle gløgge, varme, trassige og nysgjerrige djevleungen er. Vi opplever to-tre år av Mias liv, fra moren hennes gifter seg, da datteren er knapt sju år, og vi blir kjent med en mengde mennesker, alle like livs levende hver på sitt vis. Men først og fremst blir vi glad i Mias mor. Det er en reisning over henne som minner om sagatidens kvinner - hun er kjerring i ordets egentlige forstand. (Det er synd at ordet kjerring er blitt så misbrukt at det har fått en dårlig klang. Vi har ikke noe tilsvarende ord for et støvende kvinnfolk på norsk). Når Mias mor drar til ungen sin, gjør hun det med en varm hånd, om en kan si det slik. Det er ikke noen straff, det er nærmest et slagsmål, et spontant utbrudd fra et heftig sinn. Og i samlivet med stefaren kommer de samme renhårige egenskapene ustanselig fram, samtidig som en nesten motvillig kommer til å synes synd på denne stakkars mannen, som i sannhet har fått kam til håret sitt. Mias mor er et merkelig frisinnet menneske, på en måte utenfor ethvert miljø, hun er så fullt og upåvirkelig seg selv, og under andre ytre omstendigheter kunne hun blitt en Kristin Lavransdatter eller en fru Inger til Austråt - Jeg kan ikke la være å sitere et par eksempler på den ramsalte replikken hennes: Stefaren kunne undertiden få en raptus med at Mia skulle holde bordskikk og be for maten. En gang falt ordene slik: "Det var da faen at ungen ikke skal lese bordbønn engang. Det måtte sannelig jeg gjøre da jeg var liten". Hvorpå moren svarte kaldt: "Så ble du også deretter". En annen gang etter at statarne hadde turet jul med sanseløs brennevinsdrikking, ble det en vekkelse blant dem like etterpå. Mias bestemor var på besøk hos foreldrene og ledet disse bønnemøtene hjemme hos dem. Moren var bare måtelig fornøyd med dette, men hun trøstet seg med at " bare de har fått fylla vel ut av kroppen, blir det nok slutt på andektigheten". Det stemte også. Det går en elektriserende livsvilje og styrke gjennom denne boken. Moa Martinson er også den fødte forteller. Hun liker å skrive fordi hun liker å fortelle om mennesker, både om andre og om seg selv, hun har den bittelille dråpen av skadefryd i seg, som kan krydre en beretning, og hun har fortellerens sunne nysgjerrighet overfor andre menneskers skjebner. Det er ikke glansbilder hun viser oss, og hun idealiserer så visst ikke den vesle jentungen heller. Men forfatterinnens rappe og klare forstand tar aldri makten fra henne. Det er hennes medfølelse som gjør henne til dikter, og som gjør at en blir glad i boken hennes. Inger Hagerup i: FRIHETEN 24-05-1948.