Nordahl Grieg`s lyrikk. Nordahl Griegs første diktsamling var fylt av en tjueårings sunne appetitt på livet, en ureflektert trang til å se og oppleve alle ting. Denne stemningen gir han for fullt orkester i innledningsdiktet: Jeg driver nedover gaten en blek og almidelig dag, og husenes rekker graaner med kjendte, mismodige drag, de samme lavslitte sjæle gaar til sin daglige dont og bærer med sig i lommen hele sitt livs horisont. Og slik skal vi alle begraves i vanens og hverdagens grav, men endnu flakker min ungdom mot fremmede havner og hav der tordner en storm derute, det gløder av tropenes ild. Ondt eller godt. Hvad det saa er. Saa er det aa være til. Hele den første samlingen er skrevet under seil så og si. Norge hadde fått en ny dikter som tilsynelatende sang om livet til sjøs, uten annet akkompagnement enn et ungt friskt hjerte som lengtet mot spenning og handling. Den neste samlingen "To små stene i strømmen" var slik som det alltid pleier å være med purunge dikteres bok nummer to, en litt mattere gjentakelse av det samme temaet. Men imens reiste dikteren selv jorden rundt, fra Kina til Finnmark, og utfoldet en veldig produksjon samtidig. I 1929 kom så "Norge i våre hjerter". Det ble hans store gjennombrudd som lyriker for å snakke i litteraturhistorisk stil. Det var en heftig og høystemt - noen mente litt overspent - kjærlighetserklæring til Norge. Ens eget hjerte går opp som råken i Anarjok. Å hjerte fyld dig og strål tilbake med evig lys! -------------- Der fins en sten som tar glød av dagen og funkler endnu når alt er sluknet, i mørkets gys. Slik skjælver skjønhetens jubelsmerte, ung, vild og blå. Å, liv, jeg vet at jeg er sluknet, der står et lys fra mit døde hjerte: Alt skjønt jeg så! Dengang var det mange som trakk på skuldrene av slike store ord. Men knapt ti år etter oppdaget kanskje de samme menneskene den realiteten som ligger i ordet fedrelandskjærlighet. Og nå vet vi også at Nordahl Grieg på en underlig måte var sin egen profet da han skrev disse linjene: Intet gav jeg, men prøv meg, krev hvad jeg har og kan! Kald på min ild og ungdom, vi dem til dig, mitt land! La mig få gi og elske, ikke med døde ord, men livet mitt som en kappe over din nakne jord! Når vi kan se på Nordahl Griegs lyrikk i sammenheng, oppdager vi at det var i denne tiden at hans lengsel mot handling tar fast form. Det er ikke lenger en reise ut i det blå, men en reise hjem. og med hjem mener Nordahl Grieg hjem til menneskelighet, til godhet og trygghet og levende liv. Da han møtte nazismen, ble den et rystende eksempel for ham på alle undergangskreftene i tilværelsen. Det er da kampdikteren Nordahl Grieg blir til. Og i disse årene til 1940 skrev han en rekke flammende dikt mot all undertrykkelse og ødeleggelsestrang - en kan igrunnen si at dette er Nordahl Griegs sanne krigsdikt, for her brukte han de eneste våpen han anerkjente fullt ut: åndens våpen. Disse diktene er samlet i "Håbet" som kom ut etter krigen. Her fins noen dikt som er overraskende korte for å være av Nordahl Grieg, og de er fylt av en sviende ironi som heller ikke ligner ham. I "Sprinterne" for eksempel, gir han et krystallklart uttrykk for brennende indignasjon: Sprinterne Les her De diktene Nordahl Grieg skrev under krigen er vel kjent av hvert menneske som kunne lese dengang. Men når vi nå leser dem om igjen, oppdager vi at det i bunn og grunn er de ikke krigsdikt, men fredsdikt. Han hadde den dypeste mistro til krigen, han gikk med av bitter nødvendighet, fordi det ikke var noen annen måte, han var livende redd for at slagordene skulle forvandle menneskene, så de kunne bli smittet av motstandernes mentalitet. I diktet til Kongen sier han: Hvorfor er det at de velger ord fra våre fienders språk. Fører, før oss og vi følger! Er det angsten for å tenke er det trangen til å velte alle byrder på en annen? -------- Han er mere enn en fører, for han trodde på de andre, sinnets eget kongerike. I diktet "På Tingvellir" avsluttet i oktober 1943, sier han det med rene ord: Men også blant mine landsmenn møter en stundom den tanken at krig var noe vi trengte; og hvor dere, tror jeg har urett. Den som må lutres ved krigen, får heller gå ubegrått under. Altfor dyr er den frelsen ved myrdede småbarn og gamle. En merker for en veldig påkjenning det er for ham å holde de to tingene fra hverandre, at denne krigen var en nødvendighet, men at krig er en forbrytelse. Sist i samlingen "Friheten" står noen dikt som viser hvordan denne motsetningen rev og slet i ham. Han lot være å trykke dem under krigen av lojalitetshensyn, men ville at de skulle trykkes når krigen var over. Ett av dem "Den menneskelige natur" er det eneste hatefulle diktet Nordahl Grieg har skrevet under hele krigen. Men de menneskene han hater, er de som i kald trygghet dirigerer krigen fra skrivebord og generalstabskarter, de som mener at det alltid må være krig, fordi "slik er den menneskelige natur". Det er en mann de skal drepe, en mann som de alle kjenner, en smilende mann som sier at krig vil det være bestandig, for krig hører sinnet til. Og så hører vi til slutt Nordahl Griegs egen stemme, varm og besvergende, det virker som han har på følelsen at han ikke skal bli med etterpå: Reis ingen monumenter. La akrer som aldri har sett oss og gamle kvinner i solen og unger som leker, og bjørker som usåret løfter sitt lys-slør være vår evighet. Men dere som lever, må våke over den fred vi skimtet i naboskapet av døden, lidelsens siste glede. Bli fremfor alt ikke trette som mennesker blir etter kriger - når grumset og griskheten kommer i følge med motløsheten, det varme råtnende dundet lagret av hundrede slektledd hvor sinnet kan krype til hvile, og han som vi drepte, kan oppstå. I dag er dette diktet enda mer uhyggelig aktuelt enn dengang det var skrevet. Men hver gang vi fristes til "å bli for trette", kan vi finne fram til Nordahl Griegs lyrikk igjen. Den vil alltid ha noe å gi oss, for den er mer enn kunst - den er sann menneskelighet. INGER HAGERUP I: KVINNEN OG TIDEN, SÆRNUMMER; NORDAHL GRIEG: 1902 - 1. NOVEMBER - 1952. Kirsten Hansteen var redaktør for "Kvinnen og tiden". NKPs Inger Hagerup side her NKPs Nordahl Grieg side her