Forsvar for ordet På "Frihetens" kveld med norsk diktning, innledet Inger Hagerup med "Forsvar for ordet", som vi gjengir her i sin helhet. Det er falt i min lodd å åpne Frihetens kveld for norsk diktning, og jeg har spekulert sterkt på hvordan jeg skulle gripe saken an. Men hvorfor ikke prøve å komme inn på sakens kjerne - det som jeg mener er kjernen, nemlig: Hva betyr egentlig det rene ordet - diktningen - for menneskene, for deg og meg? Hva betyr det for oss som sosialister? Er det overflødig? Klarer vi oss vel så godt uten? Jeg vil prøve å forsvare den rene diktning - ja, - jeg vil til og med forsvare en så spesiell gren av diktningen som lyrikken, både fordi jeg er personlig implisert, naturligvis, og fordi denne litteraturarten mer enn noen annen har fått ord på seg for å være asosial. En gang like etter frigjøringa ble jeg spurt om hvorfor jeg ikke kunne skrive mer sosiale dikt - som kunne være nyttige for gjenreisinga. Vedkommende utmerkede person som gikk løs på meg, sa at nå måtte jeg da snart være lei av å beskjeftige meg med mitt eget lille sjeleliv. Og det kunne han ha rett i. Men jeg tror at vi to hadde en helt forskjellig oppfatning av hva ordet SOSIAL betyr i kunsten - og altså i dette tilfelle særlig i lyrikken. Hvis en skulle sette saken på spissen, mente kanskje han at om høsten burde jeg skrive dikt om hvor nyttig det er å ta opp poteter, og om våren burde jeg fortelle i rim og rytmer hvor deilig det er å sette dem. Derved ville jeg - hvis jeg var flink nok - stimulere landet til en større produksjon, og så ville da en lyriker endelig bli et nyttig medlem av samfunnet. Jeg for min part mente derimot - og mener framleis - at det fins mye bedre og sikrere måter å stimulere gjenreisinga på enn å skrive oppmuntrende dikt om poteten. Jeg tror foreksempel at hvis lys- og vannspørsmålet ble løst på landsbygda, og kost- og boligspørsmålet ble løst i byene, så ville det hjelpe meget mer på arbeidsgleden enn om en lyriker skrev et dikt om hvor vakkert eller trist det var å bære vann i en bøtte fra brønnen til huset. En annen sak var hvis et slikt dikt kunne ryste den offentlige administrasjon og sette fart i våre stortingsmenns beslutninger og bevilgninger, - ja da har en lyriker i sannhet et stort ansvar om han ikke prøver seg med et vers eller to. Men jeg er redd for at stortingsmenn og administrasjon i alminnelighet ikke er særlig opptatt av å lese dikt - og det skal en ikke forlange av dem heller. Men er derfor diktningen unyttig? Og spesielt: Er den unyttig i dag? For oss sosialister? Vi lever i en av historiens store brytningstider, derom er det ingen tvil. Hele vårt samfunn befinner seg i en krampetilstand, noe nytt holder på å skapes, tilværelsen i dag er kaotisk og uoversiktlig, farligere enn ellers. En har følelsen av at vi holder på å gjennomleve avslutningen av menneskehetens forhistorie, som Marx sier. Om denne epoken tar ti eller hundre år eller enda lenger tid, det vet vi ikke. Det har heller ingenting med saken å gjøre. Men vi vet at vi er redde, usikre - og trette. Nettopp i slike tider vil folk mer enn ellers ha noe fast å holde seg til, og derfor klamrer vi oss blant annet til ordene, - ja for å si det rett ut: til slagordene. Det er vanskelig å leve, vi orker ikke tenke tingene igjennom selv, orker ikke å se alle konsekvenser i øynene, klarer det ikke heller for så vidt. Men lengter etter trygghet i tankegangen, noe spikerfast, noe vi kan stole på og tro på. Så lar vi andre tenke for oss. Pressen, radioen, den offentlige mening, hva det nå heter alt sammen, bestemmer vår tankegang. Og vi skal merke oss at det fins alltid noen som ikke er trette, og de utnytter konjunkturene. Det er de som skaper slagordene og bruker dem som effektive våpen til blant annet å hindre folk flest i å se sannheten i øynene. Vi hadde gode eksempler på det i Tyskland for ikke lang tid siden. Vi har like gode eksempler på det den dag i dag. La oss ta for oss to ord som en stadig ser i avisene og stadig hører ellers også. Først kommunist. Mangfoldige mennesker tenker øyeblikkelig på noe lumsk og uhederlig når de hører dette ordet, noe med kniv eller bomber eller russisk gull, noe livsfarlig som en skal vokte seg for. Ikke fordi disse menneskene er klart politisk uenige i kommunismens idé, den siden av saken har de ofte ikke ofret en tanke; nei, ordet virker bare spontant på dem på samme måte som feieren virket på barn før i tiden. Skremte barn tenkte aldri over at en feier var et vanlig nyttig og skikkelig menneske som sopte skorsteinene for folk, - har var bare noe fælt og svart som kom og "tok" dem. Et annet ord: Marshall-plan. Da får en mengde mennesker øyeblikkelig en mild og varm assosiasjon av noe edelt og godt og uegennyttig - noe i retning av julenissen. Er det fordi de har satt seg inn i denne planen? Neppe. Men begge disse ordene, og mange flere, blir dag ut og inn koblet sammen med andre ord som de ikke har den ringeste indre sammenheng med, som hverken definerer dem eller gir en vurdering av dem, men bare er enten rene skjellsord eller rene lovprisninger. Når en har lest og hørt dette lenge nok, mister grunnordet sin egenverdi, og skjellsordet eller lovordet er det eneste som blir hengende igjen. Ordet er blitt blåst fast følelsesmessig. Hele vårt tanke- og følelsesliv holder på å bli bestemt av slike fastslåtte slagord. Og det er farlig for oss alle sammen. Men hva har dette med lyrikken å gjøre? kan en spørre. Jo, det har faktisk en del å gjøre med det jeg mener er en vesentlig del av lyrikken. Dikteren arbeider med ordet, det er hans eneste hjelpemiddel. Men han arbeider helt ukonvensjonelt med det. Hver eneste gang må han så å si oppleve ordet på nytt, han må nærme seg det med den ytterste mistenksomhet, prøve å fri det fra alle slaggene omkring det, fra all gjengs, vanemessig oppfatning av det, fra all følelsesmessig tåkelegging rundt det. Dikteren må ligne barnet i H. C. Andersens eventyr "Keiserens nye klær". Han må undersøke om ordet dekker tanken og følelsen eller ei, og han må avsløre det hvis det "ikke har noe på", slik som tilfellet var med keiseren. Dette er etter min mening en av dikterens viktigste sosiale oppgaver. Han skal bruke ordet til å erkjenne med, først og fremst til selverkjennelse, for da først kan han være med på å skape erkjennelse hos andre. Goethe har engang sagt: "All diktning er i sitt utspring asosial og i sin virkning sosial." Med det sulle jeg anta han mente at dikteren alltid må arbeide ut fra sine egne private forutsetninger, ut fra sin egen private situasjon. Det finnes ingen annen form for kunstnerisk ærlighet. Men fordi nå engang alle mennesker har vesentlige fellestrekk, så vil dikterens private situasjon finne gjenklang hos andre, så sant han ærlig og redelig utleverer seg selv. Den virkelig asosiale dikter er etter min mening bare det hovmodige geniet - han som i opphøyet menneskeforakt og isolasjon holder opphøyede enetaler om sin egen ubegripelighet. En rekke diktere i en rekke land blir i våre dager kalt pessimister. I Sverige har man den unge lyrikergenerasjonen "Förtitalistene", i Frankrike fins blant annet Sartre og hans "eksistensialisme", i Amerika vokste de "hardkokte" forfattere fram etter den første verdenskrig. Felles for alle disse forfatterne er at de ser ingen lyspunkter i tilværelsen, de stoler bare på sine ulystfornemmelser, om en skal si det slik. Der kan de til gjengjeld være ganske troende. Men har vi lov til å fordømme alle disse variantene av desillusjon? - Og først og fremst - har vi ingenting å lære av dem? Jeg mener at vi har ikke rett til å sette en slik tykk svart strek over en dikter, hvis han ikke representerer et optimistisk eller "positivt" livssyn. Positivt er forresten så mangt. Ingen vil påstå at Allers- eller Hjemmet-historiene er mer positive enn for eksempel Sartres skuespill "Fluene". Den alvorlige og redelige svartseer - Jeg snakker ikke her om dem som koketterer med sitt mismot og misnøye, og som en føler egentlig ikke mener så meget med det - kan minne om en vitenskapsmann som er på jakt etter en sykdom og blir angrepet av den, og så beskriver han samvittighetsfullt alle symptomene etter hvert som de skrider fram. Når det gjelder en dikter som Sartre, har jeg forresten lyst til å uttrykke det litt mer ondskapsfullt. På meg virker Sartre som en basille som samvittighetsfullt beskriver seg selv. Men det kan også være nyttig. Det er nyttig. Det stimulerer oss til motstand, det kan få oss til å prøve å forstå hvordan sykdommen er oppstått og hvorfor, og få oss til å være med å lete etter botemidlene. Og det gir oss kanskje et lite støvkorn til av sannheten om mennesket. Den ærlige pessimisten har alltid ført menneskeheten lenger frem enn solstrålefortelleren. I Norge har vi blant annet hatt to diktere som heter Henrik Ibsen og Amalie Skram. Ingen diktning har noen verdi hvis den ikke kommer innenfra. Ingen sosial diktning heller. Først da kan den nemlig slå ned i andre. Rudolf Nilsen er et glimrende eksempel på dette. Hans dikt lyser og varmer av denne spontane medfølelsen og glede over å være et av menneskene på jorden. Hans solidaritet med andre ligger innrnfor huden. Og samtidig var han alltid på vakt overfor de gale ordene, han jukset aldri. En annen av våre store lyrikere, Olaf Bull, skrev tilsynelatende aldri sosiale dikt. Han var pinlig og smertelig klar over sine egne problemer, han gikk løs på dem med brutal ærlighet, hele sitt liv var han inntrengende opptatt av å utforske den delen av virkeligheten som han hadde forutsetninger for å trenge inn i - sitt eget sinn. Han utleverte seg selv uten hensyn. Og når en leser hans dikt, blir en grepet i hvert fall av vilje til å være klar og ærlig selv. Det er etter min mening Olaf Bulls sosiale innsats som dikter. Jeg har prøvd å forsvare det ordet som kommer innenfra, det som prøver å gjengi opphavsmannens tanker og følelser så ærlig og presist som han evner det. Jeg har prøvd å forsvare dikterens sosiale berettigelse, hva han så skriver om og hvordan han så skriver, så lenge trangen til erkjennelse er grunndraget hos ham. Vi er alle på oppdagelsesreise i virkeligheten, og veiene til erkjennelse om den er mange. Men vi trenger dem alle sammen, for vi vet så altfor lite om virkeligheten. Inger Hagerup i FRIHETEN 06-12-1948 Gjenfortelling