Marionetter og Krakatit 3. Praha-brev fra Inger Hagerup. Da professor Skupa med sine tolv medhjelpere og tolv ganger tolv marionettedukker var i London nylig, ble engelskmennene så begeistret for emsemblet at de ikke ville slippe det fra seg igjen, og i Praha sa man at han gjorde mer nytte for sitt land enn hele den tsjekkiske ambassaden i London. Det er i grunnen ikke så rart. Det høyere diplomati har mange midler og metoder, men det er én ting de ikke har prøvd ennå, og det er å leke. Hvorfor ikke ha en liten tryllekunstforestilling for eksempel før den alvorlige sammenkomsten - hvem vet om ikke maskene ville sitte litt løsere etterpå og diplomatsmilet oppløse seg i et naturlig glis? For ikke å snakke om at det kunne være nyttig med en liten marionettforestilling eller en Joohst-ballett før dagens virkelige ballettoppvisning Professor Skupa har laget sine marionetter selv, og i Tsjekkoslovakia blir han regnet for å være en stor kunstner selv om han bare leker med dukker; han er til og med hedret med tittelen nasjonalkunstner. Han har diktet sine figurer over det uuttømmelige emnet menneskelige svakheter. Kjent og elsket over hele landet er de to fogurene hans: Speibl og Hurvinek, far og sønn, spissborgeren og barnet. Det var tydelig å merke hvor publikums sympati lå. Bare den vesle tynne Hurvinek åpnet munnen, brølte og klappet folk. (Skupas marionetter åpnet bokstavelig talt munnen, vrengte med øynene når det passet dem.) Jeg hadde gutten mistenkt for at han hele tiden sa til verdens konvensjoner: "Men han har jo ikke noe på seg", akkurat som barnet i "Keiserens nye klær". Forresten har marionetteatret hatt en stor betydning for Tsjekkoslovakias litteratur og kultur, så underlig det kan høres. I de tider da tysk overalt var det offisielle uttrykket for kultur og diktning, overvintret det tsjekkiske språket gjennom marionetteteatrene rundt omkring i bygdene. Disse enkle naive dukketeatrene var ikke blott til til lyst dengang, de var en nasjonal stimulans, dukkene "snakket" tsjekkisk, og replikkene var ikke alltid lett og kontrollere, en kan faktisk si det slik at marionettene var en del av den nasjonale motstandsbevegelsen som har slike gamle og sterke tradisjoner der i landet. I fjor overrasket Tsjekkoslovakia verden med å vinne førstepremien ved den internasjonale filmkonkurransen i Cannes for en tegnefilm. I år har de vunnet en førstepremie for filmen "Sirene" - endelig ikke å forveksle med sirener i amerikanske filmer, - denne handlet om en streik og er en dramatisk episode fra en roman av en av Tsjekkoslovakias mest kjente forfatterinner. Denne siste filmen fikk jeg dessverre ikke se, men tegnefilmene fikk vi hele fem stykker av en kveld. De var alle sammen laget av maleren og marionettedukke-skaperen Trnka, og det var en fantastisk oppvisning i overgivne innfall, skarp samfunnssatire og en nesten religiøs tro på mennesket - på det naturlige menneske vel å merke. Er det noen som sier at samfunnssatire nødvendigvis må være tørr og blodløs? Da håper jeg vedkommende får se Trnkas tegnefilm om skomakeren som så gruelig gjerne ville få en stilling på et kommunalt kontor. Det er en stor film om byråkratiet, virkeliggjort i den kostelige hesten som trykker stempler hele dagen og holder på å drukne skomakeren i papir, til han flykter redselslagen. eller tegnefilmen om atombomben - om vitenskapsmannen som skrev høytidelig på tavlen at 3 og 3 er 8 og utledet alskens djevelskap av denne formelen, og det vesle barnet som strøk ut åttetallet og satte 6 isteden, og som vant til slutt. (Det var forresten denne filmen som vant i Cannes også.) Eller den kostelige fargefilmen om mannen som kom avislesende til himmelen og mistet sin engleskjorte i ren distraksjon. Skjorta flagret ned på jorden, og eiermennene utviklet de mest forbausende fromme egenskaper, like til de mistet skjorta igjen, og ble skrøpelige mennesker som før. Spesielt deilig var episoden mellom oksen og toreadoren, som fikk en fille hver og plutselig ble utsøkt høflige mot hverandre, til alle tilskuernes store raseri og skuffelse. Får vi se disse filmene i Oslo tro? Eller er man redd for at de skal ensrette oss? Tsjekkerne spøker ikke bare når de spøker. Tegnefilmen om atombomben hadde en alvorlig nok bakgrunn, og helt direkte er Capek-filmen Krakatit, som er innspilt nylig. Lenge før atombomben var en realitet, laget Capek en av sine profetiske uhyggelige romaner - den handlet om en vitenskapsmann som oppfant et stoff han kunne sprenge hele verden i luften med. Sprengstoffet får det nifse malende navnet "Krakatit". Under en operasjon opplever vitenskapsmannen i narkosedrømmene alt det som har hendt ham og dessuten alt det fantasien hans utmaler seg. Vi får se hans fortvilte og angstfulle jakt etter stoffet som han vil prøve å få ødelagt før det ødelegger alt, og vi får se de stupide statsmennene og finansmennene som bare jubler blindt fordi de nå endelig har fått tak i et effektivt krigsmiddel. Vi får se vitenskapsmannens fristelser, nå kan han få alt han vil ha, og bli verdens mektigste mann om han vil. Men han vil ikke. Og han bevarer hemmeligheten og begynner på nytt igjen - for annen gang. Krakatit er marerittet om verdens undergang og dommedagen - det er ikke noen film for svake nerver som det heter, men kanskje det kunne være en idé å spille den foran et viktig diplomatmøte engang, som et forspill til den atombombeleken de driver på med om dagen. Hva vet en om et annet land og et annet folk etter åtte dagers hesblesende opphold i landets hovedstad? En kan trygt si ingenting eller nesten ingenting. På den andre siden kan en også si at en i alle fall ikke vet mindre enn en visste før. Den svenske dikteren Hjalmar Søderberg skrev engang at han ikke trodde på denne turistnaturfølelsen som faller i ekstase over helt nye ting, nye byer, ny og annerledes natur, nye forhold. Søderberg mente at for virkelig å føle noe måtte det være gjenkjennelse, erindring, opplevd natur med i spillet. Det er annen gang en opplever noe. Praha er en by en har lyst til å oppleve annen gang. En har lyst til å gå nedover de gamle rare trappene igjen, stå ved en av bruene og se bortover mot neste bru og neste og neste - en har lyst til å krongle gjennom de snodige landsbyene, der slottet eller kirken er plassert på dekorative hauger, akkurat som gårdene i Trøndelag, og der landskapet skråner i evig rolige og likevel evig varierte linjer. En har lyst å slå seg ned i de små kroene der vinen er billig og folk ser snille ut i ansiktet, - og en får lyst til å si abrakadabra, det må bli fred, virkelig fred, trygg fred - det lille barnet må klare å få strøket ut vitenskapsmannens djevelske og gale regnestykke og få skrive ned med enkel barneskrift: 3 og 3 er 6! Inger Hagerup i FRIHETEN 28-07-1948. Mer om Skupa, Speibl og Hurvinek her