|
|
||||
INGER HAGERUP i:
12-06-1948. RADIOTEATRET Det kan være vel og bra at Radioteatret leter fram lette underholdningsstykker av og til - for meg kan det gjerne være det rene tøv, når det bare er det det gir seg ut for. Men det kvasiromantiske og erke reaksjonære sludderet som Torvald Tu serverte torsdag, var ikke annet enn et tarvelig forsøk på å utdype skillet mellom land og by. Det er en fornærmelse mot folkeopplysningsmannen Ole Vig å bruke et sitat av ham som titel for dette stykket. Handlingen er i all korthet denne: Ung bondegutt vil gå på landsgymnas, han er atten år og odelsgutt. Hans søster har samtidig fått den ville idé at hun vil på folkehøyskole. En ung jålet byjente av årgang 1890 eller deromkring - det var visst backfish det het - sier de platteste dumheter om bøndene; en sitter ved apparatet og rødmer på forfatterens vegne, for det er jo han som har funnet på det. Faren vil naturligvis ikke at sønnen skal gå på skole, for da vanvyrder han odelsretten sin. Moren virker et lite øyeblikk som et fornuftig menneske, men nei da, det kunne ikke vare lenge. Hun forklarer faren at det ikke er gutten som er skyld i denne forvorpne idéen, det er slike folk som "folketaleren" blant annet som sår gift i ungdommens sjel. Folketalerens gift består ordrett i følgende: "Heretter skal (----idaren)....(Deler av ordene er falt ut), den simple bondesonen, (----brukarsonen) og den fattige (plass---en) - og kven det er - alle som ein (----) sine rikelege sjanser å tilegna seg skuleutdanning av beste slaget". På denne måten blir det skapt vanvyrdnad for bondeyrket, opplyser moren, eller Torvald Tu. Etter min mening er det Torvald Tu som fornærmer den norske bonden på det groveste. Mener han virkelig at en bonde ikke har godt av teoretiske kunnskaper? mener han virkelig at en unggutt som får lære noe, øyeblikkelig snur ryggen til jorda? Og når han antyder at ord som "simpel bonde" og "Møkkete arbeid" er gjengs tale blant folk, vil jeg gjerne vite hvilket utrolig snobbet miljø han ferdes i. Moren avslutter hele dette sprøytet med en fullstendig falsk lovprising over bondeyrket. "Har du høyrt meg klaga nokon gong?" Nei, det har ikke sønnen. Men det kommer av at hun har det så godt, og bøene ligger nå overhendig fint til i sørhellinga, og dessuten er gudskjelov garden den størstei bygda. Flukten fra bygdene er et alvorlig problem, en kan ikke blåse det vekk med ukvemsord og flåsete snakk. Det fins som bekjent ikke bare store gårder i Norge, og vi vet at bonden, og ikke minst kvinnene på landsbygda, har en tung og lang arbeidsdag som såvisst ikke er noen spøk. Vi vet også at det kan bli bedre for dem hvis stat og kommune kunne hjelpe til. Et spørsmål om vannbæring er ikke fullt så romantisk som bølgende åkrer, men på den andre siden kan det også være en årsak til at mange bondekjerringer virkelig klager en og annen gang. Kanskje ville det hjelpe litt på flukten fra bygdene om det kom spring i kjøkkenet. For eksempel. Men hvis Torvald Tu skulle få virkeliggjort hele sin kulturfiendtlige drøm, så ville en stor del av det norske folk sitte rundt omkring i landet som en flokk dovregubber og drive vår viktigste næringsgren etter dovregubbenes prinsipper. Slik er det heldigvis ikke. Og den eneste fordelen ved torsdagens hørespill var at det var så talentløst laget at forfatteren neppe kan verve proselytter på det. Edvard Drabløs har lojalt misbrukt sine evner på å sette stykket opp, og de utmerkede skuespillerne som opptrådte, skal ikke svi for at forfatteren hadde lagt ordene i munnen på dem. To melodier av Stangeland til noen lyrisk bleke, men harmløse viser, var det minst irriterende med hele denne triste teaterkvelden. 
|
||||