Studioteatret "Reisende uten bagasje" Anmeldt av Inger Hagerup En ung fransk soldat blir funnet i en fangetransport etter forrige verdenskrig. Han blir lagt inn på et sinnsykeasyl. Der sitter han i mange år, like til en ny psykiater og en sensasjonslysten og veldedig hertuginne blir interessert i hans tilfelle. De arbeider utrettelig for å skaffe ham igjen henholdsvis hans hukommelse og hans familie. Da teppet går opp, eller rettere sagt, da Guy Kroghs sidrige kombinasjon av trekkspill og syskrin åpner seg, finner vi Gaston, som mannen heter, og hertuginnen hos en av familiene som tror at han er en bortkommen sønn av huset. Etter hvert viser det seg at det virkelig er her han hører hjemme, men imidlertid har Gaston fått sett ned i så megen sjofelhet i sin egen fortid, at han til slutt med kaldt blod fornekter seg selv. Og stykket slutter med at mannen uten hukommelse vandrer ut i verden på nytt "uten bagasje". Som han selv sier, er han et av de ytterst få mennesker som ikke er nødt til å ha noen fortid å dra på og dette privilegium vil han benytte seg av. "Reisende uten bagasje" hører til Anoulhs såkalte "lyserøde" stykker. Trass i hovedpersonens konflikt som er dyster nok, har stykket et klart lystspillpreg, bifigurene er tegnet med grove, enkle streker, og de siste avdelingene har delvis rene farseinnlegg. Anouilh skal selv at i dette stoffet leker han med sitt stoff for første gang. Og det er fortiden som hele tiden leker katt og mus med Gaston, den lusker rundt ham fra alle kanter og angriper ham hvor den kan komme til. Stykkets dramatiske nerve som etter min mening er svakere enn i Anuihs "svarte" stykker, ligger i at hovedpersonen stadig får nye sjokkopplevelser etter som han stifter mer og mer bekjentskap med seg selv. Til slutt blir han mer sjokkert enn vi, for nå vet vi til overmål at han har vært et særdeles motbydelige lite helvedesfrø som barn. Johan Borgens iscenesettelse har virket tydelig inspirerende på skuespillerne. Studioteatret bærer overhodet alltid seirens palme hjem når de får spille riktig komedie i ordets egentligste forstand, når de får være orntlig "på lissom". Da kommer hele emsemblets lykkelige og unge gjøglerglede til sin rett. Og hele tjenerpersonalet hos familien Renaud var takknemlige lystspillfigurer. Sverre Hansens var en pinnestiv fransk utgave av den evige engelske ubevegelige hovmestertype, han snertet kanskje karikaturen vel direkte av og til. Randi Norby var en søt og sprelsk kammerjomfru med sterke innslag av Romanjournalen. Og Knut Hansson var en traust og troskyldig bondetype som kammertjener. Liv Størmsted hadde et ypperlig tak på morens rolle. Denne skuespillerinnen har en slik evne til forvandling at hun bokstavelig talt kan forandre både ansikt og kropp med rollene. Fru Reynaud var sminket innvendig fra, om en kan si det slik. Og iskalde og steinharde ondskap og egoisme slo ut av og til som uhyggelige forte gufs. Da skjønte en hvor sønnen hadde arvet alle sine dårlige anlegg fra. Per Gjersøes bror virket litt uklar på meg. Først da vi fikk Gastons ord for det, var jeg helt sikker på at han skulle være "snild" - at ikke hans form var en spesiell avart av infamitet. Gerd Rivedal Wiik spilte stykkets vamp. Han overdrev kanskje råttenskapen litt, spillet ble så rent nyanseløst fordervet. Bonne Gaugin hadde med stort humør og energi utlevert et masende mareritt av en sositetsdame, kanskje en strek for simpel av og til. Arne Thomas Olsen har alltid evne til å skape atmosfære omkring seg. Med det samme han kom inn på scenen, fikk man følelsen av at det sto en rar ensomhet omkring denne mannen, som ikke husket noe lenger. Han hadde hele tiden en piggtråd av "rør meg ikke" rundt seg, og en var overbevist om at han hadde levd i ingenmannsland mange år av sitt liv. Det en minst trodde på, var at han virkelig hadde vært en slik jævel som liten. Sven Erik Libek var en fortryllende liten "lord Fountleroy" i siste akt, med flosshatt og Etonantrekk og det hele. Han kan sikkert med glans ta opp konkurransen med internasjonale barnestjerner. Måtte han bare slippe! Guy Kroghs stående dekorasjon var en fantasifull blanding av titteskap og utklipningsflitter. Studioteatrets plass eller mangel på plass later i det hele tatt til å inspirere kunstnere til stadig nye metoder å overvinne rommets motstand på. Ragnhild Engebrets drakter var derimot nokså fantasiløse denne gangen. Særlig var vampen svært paubert utstyrt i klesveien. Paul Gaugins oversettelse var utmerket. Høy og hjertelig stemning etter siste akt på premieren. Inger Hagerup i FRIHETEN 23-10-1948.