Radioteatret Svend Rindom: Duell Oversatt og bearbeidet av Henrik Anker Steen. Instruktør: Rolf Christensen Svend Rindoms enakter har vært spilt både på Dramaten i Stockholm og Det Kongelige Theater i Kjøbenhavn, handler om den evige trekanten: mannen, hustruen og elskerinnen. Variasjonen i dette tilfelle er slik: Ung, fattig, genial billedhugger har giftet seg med rik enke, får arbeidsmuligheter ved hjelp av hennes penger og blir berømt, elsker nå sin nydelige modell, og stykket begynner med at den unge piken etter en instruktiv telefonsamtale med sin bror går omkring hjemme hos seg selv og pakker for å reise sin vei for alvor med billedhuggeren. Så kommer enken som ikke er blitt yngre med årene, og foreslår at de skal dele mannen mellom seg. Da dette ikke går, truer hun med å styrte ham ut i fattigdommen igjen, og da selv dette ikke hjelper, prøver hun forgjeves å skremme den unge piken med at hun kommer til å ta livet av seg. Og se til om hun ikke hopper ut fra verandaen til slutt, rett for nesen på den andre! Som scenestykke skal denne enakteren ha vært en publikumstreffer både i Stockholm og i Kjøbenhavn. Dessverre. Det er nemlig glatt teaterkonfeksjon og ingenting annet. De to eneste personene som spiller, hustruen og elskerinnen, er ikke et øyeblikk mennesker. de er roller, glansroller for talentfulle skuespillerinner, der forfatteren lar følelsene gli som en støvkost oppover og nedover hele klaviaturet, uro, lykke, beherskelse, sorg, trass, fortvilelse, og til slutt krasj! ned på gaten fra femte etasje. Vi får høre mange falske dypsindigheter om "mitt livs forlis" og "skjebnen som leker så ubarmhjertig med oss mennesker" og "hvorfor skal vi ha det så ondt?" og "hvorfor tvinges vi til å knuse et annet menneske for å nå vårt mål. Hvorfor - hvorfor?" Forfatteren svarer ikke selv på disse intrikate spørsmålene, som rimelig kan være. Når forestillingen likevel vakte interesse, skyldtes det Rolf Christensens tette og neddempede instruksjon og Ragnhild Michelsens og Sigrun Ottos kloke tak på rollene. Ragnhild Michelsen var kanskje litt tørr og kontant som den unge piken, men hun var full av sunn og ekte forargelse overfor de tarverligew forslagene hun fikk. Sigrun Otto hadde hele tiden en undertone av desperasjon, selv i den hverdagslige begynnelsen, og samtidig hadde hun med prisverdig resignasjon avstått fra å lage drama i den høye stil. Litt måtte det jo bli til slutt. Det var ikke hennes skyld at en ikke kunne få noe bilde av dette mennesket som virket kynisk og sjofel hele tiden, og som likevel plutselig fikk den attesten fra sin rival at hun var et storartet menneske. Det ville virket naturligere på lytteren om hun i all hemmelighet hadde spent ut et redningsseil før hun hoppet. Oversetteren viste et par ganger hvor lett det er å havne i de norsk-danske fallgrubene. Vi sier for eksempel ikke "det var noen slemme trapper" - men "leie trapper", og et uttrykk som "det må han om", er rent dansk. Inger Hagerup i FRIHETEN 10-09-1948. Om Svend Rindom her