Sneen som falt ifjor Av Gunnar Larsen. Anmeldt av Inger Hagerup Gunnar Larsens bok er - for så vidt en kan identifisere hovedpersonens livsinnstilling med forfatterens - et klart standpunkt i den diskusjon en del norske forfattere har ført med seg selv i sine etterkrigsbøker, og innholdet er i grovt forenklet form dette: Hva gagner et menneske og livet best - å være aktiv eller passiv? - Den heseblesende heltedyrkelsen under og like etter krigen og de bitre tømmermennene som kom i neste omgang, har vært en naturlig bakgrunn for dette. Finn Havrevold går etter min mening mest hensynsløst og ærlig løs på problemet i sine to romaner "Til de dristige" og "Walter den fredsommelige". Hos ham får den tilsynelatende følsomme mannen hverken hjelp eller støtte. Han blir tvert imot ubarmhjertig boret opp som en råtten tann, like inn på nerven der betennelsen sitter, og der ingenting er særlig fint, Sigurd Hoels "Møte ved milepelen" er fylt av den samme skeptiske selvanalysen, men så dreven er forfatteren i kjennskapet til selvtilsløringens kunst at han rett som det er blir borte i sine egne krinkelkroker. Den snikende skyggen av uuttalt skyldfølelse hos romanens hovedperson får han undertiden til å gjøre en agressiv helomvending, og han går til angrep bak et skjold med devisen "Hvo som er ren, kaste den første sten": Gunnar Larsens helt bruker ikke noe slikt skjold. Han forsvarer seg selv klart og utvetydig ut fra den forutsetning at den indolente, passive mennesketypen er den høyeste og edleste form for homo sapiens. At det også er til beste for mennesket selv i det lange løp, viser forfatteren ved å la boken ende med oppfyllelsen av den enkleste ønskedrøm, alting kommer til den som venter og ikke foregriper begivenhetenes gang. Hovedpersonen i "Sneen som falt i fjor" har ikke noe navn, han heter bare "Jeg", og er en mann i tredve-førtiårene som lever isolert et sted på Sørlandet det siste krigsåret. Han lar seg fullstendig og bevisst oppsuges og avledes av de små daglige ting omkring seg og først og sist av det elegiskplatoniske forholdet til den kvinnen han har elsket i ti år uten å få, men som han altså til sin egen store forbauselse får forærende av forfatteren på siste side. Han har ikke bedrevet noen heltegjerninger under krigen, og ikke gjort noe galt heller. Begge deler ville vært like umulig for ham, fordi han er et rendyrket eksemplar av det en pleier kalle en estet. Som det nytelsesmenneske han er, prøver han å lokke et eller annet raffinement ut av alt han ser og opplever. Han nipper til sine utsøkte naturstemninger som til en cocktail og suger på sin tilsynelatende håpløse kjærlighet som på en salt mandel. Han nyter sin egen livsudugelighet også i små vemodige slurker, lar alle inntrykk strømme innpå seg som det heter - og tilslutt minner denne mannen meg om det berømte såldet i eventyret - det som mannen ville fange solskinn i. Kvinnen han elsker, passer helt inn i bildet. Han nyter henne igrunnen som et kunstverk, gjennomskuer alle hennes forkjelte vaner og attityder med en kunstkjenners makelige forelskelse. Om denne kvinnen som menneske får vi andre strengt tatt ikke vite mer enn at hun er flink til å matauke på en kledelig måte, og gjennom hele boken gir hun ellers bare oppvisning i vakkert attråverdig hunndyr, som klarer å ta seg ut til sin fordel i enhver situasjon. På meg virker"Sneen som falt ifjor" som en dypt desillusjonert bok, en slags variant av Garborgs "Trette menn", frå åtti-årene, men enda mer håpløs, fordi en føler at hovedpersonens enstonige jakt etter rene skjønnhetsinntrykk, tilslutt må suge hjertet ut, så det blir tomt som et eggeskall på holmene, for å sitere forfatteren i en annen forbindelse. Gunnar Larsen har en høyst oppdrevet følsomhet når det gjelder å fange og konkretisere sine syns- og smaks- og følelsesuttrykk. Han er vel den eneste betydelige forfatter som rendyrker kunsten for kunstens skyld. Men hans egen definisjon av en forfatter er ikke lystelig. Den lyder slik: "Det å ville skrive noe, er selve det som hindrer det. En får den uvane å iaktta seg selv og andre i opplevelsesøyeblikket for å lagre det. Den virkelige følelsen skal først få form i noe man engang skal skrive. Jeg er ikke glad fordi jeg er glad, jeg er glad fordi det at jeg er glad engang kanskje kan komme til nytte. Endelig et motiv sier jeg når livet en sjelden gang tar meg for seg......Slik mister jeg sjansen til å oppleve og derved muligheten for å skildre opplevelsen sant". Klarere kan en neppe uttrykke estetens golde tragedie. Når det blir så viktig å oppleve alle fornemmelser som sensasjoner, går noen av menneskets sunneste instinkter tapt, den spontane evnen til opplevelse og medfølelse. Elfenbenstårnet har lukket seg omkring ham. Inger Hagerup i FRIHETEN 27-01-1949