Dramatens gjestespill: "Frøken Julie" og "Den stärkare" "Frøken Julie" er et genialt konsentrat av Strindbergs hele djevelske talent som dramatiker. Her er ikke et overflødig ord, handlingen utfolder seg med ubønnhørlig logisk konsekvens mot katastrofen. Noe oppbyggelig stykke er det synd å si at det er. Det er en makaber avsløring av to mennesker, to samfunnslag - den unge degenererte grevedatteren og den brutale og kyniske tjeneren som vil komme seg "opp" og bli en av de "fine", et rystende rått og sant drama om gemenhet og ulykke, om skjebne og karakter, om undergangsmennesker - Strindberg har selv kalt det "et naturalistisk sørgespill", men som all stor diktning forandrer også "Frøken Julie" seg med tiden. En frøken Julie i dag er en ganske annen person enn hun var for femti år siden og sikkert helt annerledes enn hun vil bli om femti år. Strindberg visste mer om menneskene enn han selv var seg bevisst, og hver tid vil avdekke nye lag i sinnet hos denne kvinnen som bare er i forfall og oppløsning. Det sto en slags underlig lysende kulde fra interiøret på herregårdskjøkkenet midtsommerkvelden, noe av det samme lyset som er under en solformørkelse. Katastrofen lå i krokene fra første stund og ventet på å slå sammen om frøken Julie og sluke henne. Inga Tidberg spilte besettende godt, hovmodig og ondskapsfullt eggende i begynnelsen, nervøs og oppjaget, fortvilt og rådløs etter hvert og til slutt bokstavelig talt trett til døden. Denne unge adelsfrøkenen var i virkeligheten død før stykket begynte, vi fikk bare oppleve de siste timene som førte henne nådeløst inn i selvmordet. En helt likeverdig skikkelse var Ulf Palme som tjeneren Jean. Det var en utrolig saftig studie i alle former for gemenhet, men samtidig kunne det plutselig bryte gjennom et glimt av opprinnelig varme, før kynismen i neste sekund dekket følelsene til igjen. Det var i ordets beste forstand stjernespill disse to presterte. Kirstin, kjøkkenpiken, som er den eneste person i stykket utenom de to, ble også helt ypperlig framstilt av Marta Dorff. Hun var et slags avspenningspunkt i skuespillet og hjalp tilskuerne til å få pusten igjen av og til, noe som en hadde høylig bruk for under den intense forestillingen. "Den starkare" er et ganske kort virtuosnummer - på knapt ti minutter. Scenen har ba re to roller, en stumrolle og en monolog. Begge er like viktige, og begge må være ønskeroller for talentfulle skuespillerinner - To skuespillerinner, en gift og en ugift, møtes på en kafé. Den gifte hoverer overfor sin ugifte medsøster, som ikke svarer henne med et eneste ord, men likevel med velberådd hu røper gjennom sitt minespill at det i virkeligheten er hun den annens mann elsker. Men til slutt går likevel den gifte hjem igjen i en slags bitter triumf. Det er hun som har han i hvert fall. Hun er den sterkeste. Elsa Widborg spilte den talende damen giftig og stupid samtidig, og Mona Mortensons ansikt var en levende plastisk illustrasjon til den historien hun ikke fortalte. Stykket var slutt før en fikk sukk for seg - en skulle nesten ønsket at det hadde vært gitt dacapo som et annet musikknummer. Det var en rystende god teaterkveld. En av dem med eksplosjonsstoff i, en av dem en ikke glemmer. Inger Hagerup i FRIHETEN 14-05-1949. Strindbergs dramatik her