Radioteatret: August Strindberg: Kornmo Oversatt og bearbeidet for Radio ved Paul Gjesdahl Regi: Gerda Ring Det kan være mangt å si om Strindberg ved hans hundreårs-jubileum, men objektiv var han ikke. Hver eneste av hans bøker, det være seg romaner eller skuespill, er et lidenskapelig forsvar for hans egen person, mot virkelige og innbilte fiender, virkelig og innbilt urett. Og i disse heftige angrepene kommer han ustanselig i skade for å blotte seg selv. Under hans djevelsk blendende kunst ligger det alltid en uartikulert fortvilelse som griper leser eller tilskuer på underlig vis. Strindbergs fiende nr. 1 var kvinnen. Det var hun som mer enn noen annen ødela for ham, trengte seg inn på hans enemerker, var verre enn faens oldemor. Den dag i dag lyser det svovel og fosfor av hans ekteskapsdramaer. Når radioteatret har innledet hans hundreårsjubileum her i landet med "Kornmo" (Oväder) har de valgt en forholdsvis rolig etterdønning av disse lidenskapelig oppskakende skuespillene. Så snill var i grunnen Strindberg ikke! Grunnen til at dette skuespillet er så neddempet i sin dorm, kan vel også være at den kvinnen Strindberg denne gang ville spidde, var dikterens tredje hustru, Harriet Bosse, så henne klarte han aldri å hate så intenst som de to han hadde vært gift med før. Derfor har hun en smal margin goodwill i stykket. Og at det er henne han mener, sørget han for å gi klar beskjed om, idet han i skuespillet for sikkerhets skyld gjentok sine berømte ord fra sitt frieri til Harriet Bosse: "Vil De ha et barn med meg, frøken?" "Kornmo" er et skuespill om alderdommen, eller rettere sagt om den alderdom Strindberg ønsket seg, men aldri fikk. På en nesten rørende måte lar dikteren hovedpersonen forsikre at han er en gammel mann, ferdig med livet og fornøyd med tanken på å vegetere resten av sine dager. Så kommer fortiden til ham igjen i form av hans fraskilte kone og han blir skaket opp en kort stund, men lenge nok til at en får vite hvor krenket og hatefull denne rolige gamle herren i virkeligheten er. Gudskjelov tar både kone og barn toget til Dalarne, uværet glir over, lyktetenneren kommer og tenner høstens første gatelykter, og Strindberg forsikrer seg selv og oss at nå skal den fredelige høsten innfinne seg. Men den hjelpeløse og kontaktløse lengselen etter andre mennesker, som hovedpersonen, Herren, ustanselig avslører hos seg selv, tyder på alt annet enn høstlig ro. Stykket var utmerket oversatt av Paul Gjesdahl, og ytterligere aksentuert for Kringkastingen ved instruktøren Gerda Ring. Hun hadde lydhørt forvaltet hvert ord som utgikk fra mesterens munn, og som alltid viser seg når det gjelder store dramatikere, kan de like godt høres, sees og leses. Det er forsåvidt ikke noe problem å overføre deres verker gjennom eteren. Jo enklere, desto beder. Derfor virket den tekniske regien påfallende masete og unødvendig denne gangen. En fikk ingen illusjon hverken av de drønnende tordenbrakene som skulle forestille et rullegardin som gikk opp og ned, eller av de besynderlig distraherende lydene som skulle illustrere at det ble lagt brev i en postkasse - og meget annet. Det var en halvrealisme som bare klippet hørselsinntrykkene over, istedenfor å understreke dem. Det spørs om det ikke hadde vært riktigere å stilisere den lydmessige bakgrunn helt, for eksempel med musikk, istedenfor å klistre på disse ulydene som bare irriterte. Kolbjørn Buøen hadde rollen som Herren, og han spilte en diskret, stivbent-gråsprengt stil, en fin og rolig prestasjon, og ikke et øyeblikk glemte han den indre uroen denne Strindbergforsvareren skulle ha. Ola Isene hadde en sardonisk dobbeltbunn i replikkene som broren Konsulen. helt til det siste gjorde han oss usikre på om Strindberg hadde tenkt på ham som en snill og hyggelig bror, eller en inful og misunnelig medbeiler. Vi spår det sidte var riktig. Wenche Foss utleverte den harde og skuffede hustruen med glans og bravour, og Eva Sletto var en mild svermerisk motsetning som den uegennyttige hushjelpen og selskapsdamen. Einar Vaage hadde skapt en dampende atmosfære av kokhett bakeri og astma omkring sin konditor Starck, og i en ganske liten rolle var Stella Dybwad kald og kontant som en "uartig" ung pike fra begynnelsen av århundret. Paul Gjesdahls introduksjon var meget god, særlig var det en interessant opplysning for uvitende sjeler å få høre hvor musikalsk Strindberg hadde vært. Det var i det hele tatt en Strindbergkveld Radioteatret hadde ære av, selv om skuespillet som uttrykk for Strindbergs dramatikk var i blekeste laget. Inger Hagerup i FRIHETEN 21-01-1949. Strindbergsmuseet her