Richard Wright Det udrepelige menneske Richard Wright: Svart ungdom, Oversatt av Johan Borgen. Gyldendal, Den gule serie. Det underlige landet Amerika har mange slags kraftkilder. Det fabrikererer ikke bare atombomber, Richard Wrights forfatterskap er også sprunget fram der borte. En kan ikke bruke et annet uttrykk enn "springe fram" om Wrights bøker, for gjennom dem kjenner en at en er kommet borti selve det innerste oppkommet av livsviljen. Hvis religion betyr at en tror på noe, kan en si det slik at "Svart ungdom" er en bok til å bli religiøs av. Det strømmer en slik levende, udrepelig kraft ut fra hver side at leseren til slutt blitr oppladet av den samme energien. Richard Wright får oss til å tro på mennesket , trass i alt, gjennom det svarteste mørke og den dypeste elendigheten. Han bruker det enkleste middel av alt: sannheten. Han forteller det som det er. I "Svart ungdom" har han ikke engang giddet å kamuflere hovedpersonen såpass at han setter et annet navn på ham. Den unge gutten i boka heter Richard Wright. Hans første barndomsminne er at han fire år gammel brenner ned huset over hodet på familien, og etterpå blir han nesten slått i hjel av sin mor. Seks år gammel er han helt forfallen til alkohol, fordi noen fulle bargjester har moret seg med å helle brennevin i ham en gang. Da er det moren som redder ham med hardhendt energi. Hele hans barndom er en fortvilt knute av hat, redsel, trass og strid for livet. Det er både proletarbarnets kamp for å greie seg mot sult og overlast i en verden av overmektige voksne, og det er samtidig negerguttens kamp, - han som i tilgift til alt annet ustanselig får vite at han ikke er noe virkelig menneske i grunnen. Wright viser oss hvordan de hvite i Sørstatene systematisk prøver å utrydde følelsen av menneskeverd hos negrene, og skulle noen finne på å si at han tar munnen for full - for så galt kan det da ikke være da! - så kan en bare henvise til en nyhetsutsending gjennom Norsk Rikskringkasting sist lørdag. Der fikk vi høre at samtlige guvernører i Sør-statene har protestert mot trumans forslag om likestilling mellom negrene og de hvite. (Likestilling? Har vi ikke alltid hørt at negrene har all den likestilling de kan forlange da?) Hvis han rokker ved de hvites sær-rettigheter - ja, slik falt ordene akkurat - truer de med borgerkrig og det som verre er, de skal sørge for at presidenten ikke blir gjenvalt. Truman har fått et førti dagers ultimatum til å trekke lovforslaget sitt tilbake på. Og dette er ikke fra onkel Tom og Harriet Becher Stowes dage, vi skriver anno 1948. Hva er det de hvite i Sør-statene er så ufattelig redde for, siden de den dag i dag gjør hva de kan for å holde negrene nede økonomisk og kulturelt? Er det forutfølelsen av en eller annen farlig gjengjeldelsens lov som kommer til å gå ut over dem når tia? Er det eiendomsbesitternes angst for den eiendomsløse, fordi de med rette aner hvor farlig han kan bli? Menneskerettigheter er nemlig framleis privat eiendom rundt omkring i verden, så utrolig barbarisk det enn høres. Og Wright er et fullkomment dikterisk uttrykk for den eiendomsløse. Han har opplevd den største revolusjon et menneske kan oppleve hos seg selv, det som er forutsetningen for alt opprør mot urettferdighet og vold. Helt på egen hånd, i en verden av naken nød og djevelsk ondskap og i et miljø av fullkommen bunnløs uvitenhet, er han kommet til det resultat at han er et menneske på like fot med alle sine plageånder, og at han har den samme rett til å leve som dem. "Det hvite Syden sa at jeg hadde en plass i livet. Vel, jeg hadde aldri kjent den "plassen" eller rettere: mine dypeste instinkter hadde alltid avvist den "plassen" det hvite Syden hadde bestemt for meg. Det hadde aldri falt meg inn at jeg var noe laverestående. Intet ord fra folk der sør hadde fått til å tvile på mitt menneskeverd. Ja, jeg hadde løyet, stjålet, kjempet for å skjule mitt kokende sinne. Det var kanskje nærmest slump at jeg ikke hadde drept. Men hadde Syden latt meg være naturlig, virkelig, meg selv? Ja, men bare i form av å være avvisende, opprørsk og pågående". Den purunge lurer seg på toget nordover en tidlig morgen. Hans mål er Nordstatene. Han har penger til reisen, og lever i et "fritt" land, men likevel er det ikke noen reise, det er en flukt, bokstavelig talt. For selv det tåler ikke hvite i Sørstatene: negrene skal ikke få lov til å dra til Nordstatene, der har de en sjanse til å få det bedre. De skal værsågod bli sørpå. Det skulle ikke være et uttrykk for plageåndens angst for at offeret kan fortelle for mye hvis det slipper unna? Men slik slutter "Svart ungdom": "Jeg styrte nordpå, alltid like vaktsom i blikket, og med arr, synlige og usynlige, full av tåket fornemmelse av at liv kunne leves verdig, at det ikke skulle øves vold mot andre, at mennesker skulle møte andre mennesker uten angst og skam, og at hvis mennesker var lykkelige her på jorden, måtte de skimte en mening som frigjorde dem, en forsonende mening med å ha kjempet og lidt her under Sydens stjerner". Slik skriver en mann, som bare kan se tilbake på hele sin barndom som en rekke blodspor, så åpen og uten bitterhet er han likevel. "Svart ungdom" burde vært påbudt lesning for all ungdom verden over. Den hører til de få bøkene som fortsetter å leve i en etterat en har lest den, fordi den har vært med på å forandre og utvide sinnet. Den er et fullverdig motvåpen til atombomben. Inger Hagerup i FRIHETEN 11-02-1948.