En grotte for Helge Krog Tilsvar fra Inger Hagerup Jeg er helt enig med Einar Andreassen i at en må skape mottrykk mot den borgerlige omverden og hente kraft til å bryte ned de borgerlige overleveringer og fordommer. Og dette var også kjernepunktet i min omtale av Helge Krog på hans 60-årsdag. For meg står det slik at han i sin tid - mens han ennå skrev - leverte noe av det skarpeste våpen nettopp i kampen mot borgerlige overleveringer og fordommer, jeg tenker da først og fremst på de religiøse fordommene. Jeg håper Einar Andreassen også mener at religionens offisielle utøvere og et lands offisielle religion overhodet alle dager har vært et ytterst effektivt middel til å svinebinde folk med. Det kan ikke på noen måte sammenlignes med Øverlands nokså likegyldige strid for et eller annet personlig uttrykksmiddel som han vil ha fredet for seg selv. Og jeg tror blant annet at det kan finnes en skjult religiøs tankegang hos mange utmerkede samfunnsstormere, som de bører med seg uten å vite det, religiøs påvirkning i hjem og ikke minst i skole, og som kan være en fare for deres uhildete syn på fenomenene. Skal en hugge hodene av det nihoders troll som heter borgerlige fordommer, må man ikke glemme at det som heter den religiøse fordummelsen er et av de seigeste å få has på. Det er dårlig økonomi av oss som vil gå inn for en ny samfunnsform å kaste vrak på det vi kan læære av andre når ikke deres politiske oppfatning er kongruent med vår egen. Marx brukte som kjent Hegels dialektikk som grunnlag for forholdene, og ledet hele sin materialistiske historieoppfatning ut av den uten å la seg affisere av at Hegels filosofi samtidig ble utnyttet av de mest stokk konservative professorer ved Europas universiteter og i det hele tatt ble et symbol på den svarteste reaksjon. Og jeg tror nok at Einar Andreassen ved nærmere ettertanke vil finne ut at hans livsanskuelse har fått mange nyttige tilsig fra kilder som ikke alle sammen er hundre prosent kommunistiske, ja ikke engang sosialistiske. Etter min mening er det helt likegyldig hva det blir av opprørerne personlig etterat de er gått trette - enten de havner i grotte eller grav. Men vi skal ihvertfall ikke gå reaksjonen til hånde med å anbringe deres mest opprørske meninger på museum eller i skinnbind eller spytte på dem. Alle opprørere, alle som vender seg mot dumheten og urettferdigheten i det bestående samfunnet, alle som arbeider ut fra en ærlig og redelig trang til å prøve å se sannheten i øynene, hjelper oss framover mot en ny og bedre framtid. Vi trenger de våpnene de har smidd engang, og vi bør ha råd til å takke dem for bruken. Inger Hagerup I: Friheten Onsdag 23. februar 1949. Einar Andreassens innlegg: En grotte for Helge Krog i: Friheten onsdag 23. februar 1949. Fortidsminner samles iblant på museum. Avlagte drakter, skjeldne dyr, hankeløse krukker og kar, pilspisser av flint og slikt. Med fryd kan vi i beste fall se fram til den dag da endog atombomben plaseres på museum! På literaturens område foregår noe liknende. Etterhvert som de sosiale klør klippes av diktende opprørere, etterhvert som de blir utbrente, eller medtatte eller mette, blir de samlet sammen og stilt ut i samlede verker i bokhyller. Hvis de viser særlig fremragende evner er det også mulighet for dikterlønn og æresbolig. Men opprørerne oppgir ikke sin radikalisme - de bare henlegger den til mer lønnsomme områder. De blir kanskje til og med så "radikale" at kommunismen lenger ikke er radikal nok, så kan de til folkets jubel ta avstand fra den også, med et lettelsens sukk. Som kompensasjon kan de hogge løs på religionen eller vokte om "språkets renhet". Se bare hvor naturlig det faller for dem, å redde språket så ikke skitne proletarstøvler og møkkete landmannssko skal komme trampende inn i "deres" språk, og bruke det til sine formål uten å spørre etter estetikk eller autoritet. Hvis Henrik Wergeland hadde hatt våre dagers dikterpenner til læremestre, ville han sikkert ha unngått å skrive sitt "Farvel til Grotten". Men i dag symboliserer som kjent Grotten noe annet en på Wergelands tid. Det forekommer oss derfor å være på tide å etterlyse flere Grotter. Vi burde minst ha to til i første omgang, foruten den Gudsbestemte til Sigurd Hoel, faller det naturlig nå i tømmermennene etter jubileumsrusen for Helge Krog, å be den kommunale eller statlige Grotte-fordelingsnemnd å tenke på ham. Alle disse har uten å krenke estetikkens osv. lover levert de mest utsøkte svinske angrep på Sovjet-Samveldet, på kommunismen og det nye i tida. Det kvalifiserer. Da jubileumstoget for Helge Krog passerte forbi, sørget den kommunistiske presses vegledere for at vi fikk vite hvem Helge Krog var. Ingen skal kunne bebreide Johan Borgen og Inger Hagerup i Friheten at de sto med hatten og lommetørklæet i hånden og med andakt så festtoget valse forbi. Nei de gikk foran som innbydere til Krog-festen! Inger Hagerup skrev i Friheten: "Det er den samme forkjemperen for kvinnenes opprør vi vil gratulere i dag. Romantikeren og framtidsdrømmeren vil vi også gi en hilsen med på kjøpet. Og en som har levd under den såkalte åndslivsdebattens tid i mellomkrigsårene, har også lyst til å takke ham fordi han lærte oss så meget om sinnets klarhet og sinnets redelighet". Hvor uttrykksfeilen begynner og hvor trykkfeilen slutter er her vanskelig å si, men Helge Krogs framtidsdrøm skal bl.a. være å se Stalin styrtet! Det er mulig han ikke er fornøyd med kapitalismen heller, men leter etter sin tredje utveg. Hvorom allting er: Må ikke her være noe galt et eller annet sted? En kommunists stilling er alltid utsatt. Han må stå i stadig kamp mot opportunistisk påtrykk fra en borgerlig omverden. For å skape mottrykk og kraft til å bryte ned de borgerlige overleveringer og fordommer, tyr vi til de marxistiske teoretikere, som vi gjør til vegledere for vår handling på alle samfunnsmessige områder. Mange mener å gjøre opprør mot det bestående, de mener det bra, men deres ubevisste borgerlige tankegang fører dem på avveier. Alle som søker "sinnets klarhet os sinnets redelighet" - hos Helge Krog, og hans framtidsdrømmer, bør finne fram en ikke helt ukjent bok av Lenin som heter "Radikalismen - en barnesykdom i arbeiderbevegelsen". Den har bud til oss alle, og først og fremst til dem som arbeider på kulturfronten i den revolusjonære arbeiderbevegelse, og som blant annet skal avsløre dem som havner i det bestående samfunns Grotter. Einar Andreassen