Astrid Tollefsen: Reisenetter. Dikt. Gyldendal Astrid Tollefsen har en eiendommelig kjærlighet for ordet grått. Grå pulter, grå gater, grå kaféer, steingrått løv, ja selv solskinnet oppfatter hun undertidden som grått. Men hennes gråfarge er ikke den ulne skoddefargen som en kan treffe hos de lyrikere, uten at de nevner fargen overhodet - det er stål i den, det blinker av den. Hun er en ensomhetens ridder i panser og plate. Når en har lest gjennom "Reisenetter" flere ganger, festner konturene seg, og når en har stirretlenge i mørket før en oppdager noe. Og hva ser en? En ser en utstrakt hånd mot ingenting, mot mørket - og en ser et blekt ansikt speile seg mot seg selveller rettere sagt mot natten. Og en merker et heftig og spent sinn som aldri kan nøye seg, som alltid er våkent og sultent i beredskap. Det er disse egenskapene som gjør Astrid Tollefsen til dikter. En blir spent sammen med henne, diktene vekker tilsvarende følelser i leserens sinnsom i forfatterens. e er aldri likegyldige. Fargene betyr ikke meget for Astri Tollefsen, rytmen, pulsslaget, det forte uttrykket er mer vesentlig for henne. Hun er en svart- og hvitt-kunstner som med innbitt halstarrighet varierer sitt motiv på ny og på ny. Men monomani har også alltid vært et sikrere tegn på dikterens kunstneriske hederlighet enn den flotte slengen hos virtuosen som behersker alle spektrets farger. Som et ypperlig uttrykk for Astrid Tollefsens heftige, men samtidig nesten virilt beherskede kunst, vil jeg til slutt sitere "Bound for Copenhagen": Flyet duver i høstvått vær over Skageraks skiferplater. Motorduren er hard og nær. Flyet ånder i rytmen og hiver vinger og kropp mot en evig motstand. Stirrer vi ned på e blågrå flater, ser vi at bølgene grifler skriver skumhvite mønster i evig rytme. Alt er evig i denne morgen: téen vi drikker, de grå aviser, røkens søyler og stemmers mildhet, smilet til flyvertinnen som gleder oss alle med nærhet. Vår drøm om stillhet når flyet synker mot landingssteder. Men alt er evig. Vi er i dette at flyet duver, at blågrå bølger skriver med skum sine våte viser. Flyet stiger i skyer, vi følger med i en dirrende reisefeber. Inger Hagerup i FRIHETEN 04-11-1948.