Tolvskillingsoperaen på Studioteatret. Man kan dele folk i to forskjellige grupper, de som gir seg levende over til Tolvskillingsoperaen og de som ikke tåler den. En liten likegyldig mellomgruppe kan en ikke regne med i denne forbindelse. Tolvskillingsoperaen, som i sin opprinnelige form het Tiggeroperaen og ble skrevet i begynnelsen av det attende århundre av engelskmannen John Gay, utmerket seg fra første øyeblikk av med en levende evne til å forarge, en evne som den i fullt monn beholdt etter at de to tyske kunstnerne Bert Brecht og Kurt Weil et par hundre år senere diktet den om i ord og toner. Med sin sedvanlige fabelaktige teft for virkelig kunst, gikk nazistene øyeblikkelig løs på stykket, foranstaltet pipekonserter og slagsmål i teatrene før 1933 og brukte sin makt etterpå til å forby stykket og ødelegge musikken. Det var en meget farlig illegal gjerning i Tyskland etter 1933 å spille grammofonplater av Tolvskillingsoperaen. Hva er det da som er så livsfarlig i dette syngespillet? Handlingen er naturligvis dristig, det er tyver og mordere og luddere og tiggere som opptrer, og selvfølgelig kan man si at det er høyst umoralsk når en mann som Mackie knivstikkers type i aller siste omgang blir reddet fra galgen og opphøyet i adelsstanden, for at kongens herold for en gangs skyld skal komme med noe godt til fattigfolk flest. Men det farlige i Tolvskillingsoperaen, det som nazistene ganske riktig oppdaget, er en opprørsstemning som går gjennom stykket og slett ikke bare ligger og ulmer under overflaten, men gang på gang gir seg voldsomme vulkanske utslag i de lidenskapelige sangene understøttet av den besettende musikken. Tolvskillingsoperaen er et revolusjonært stykke. Nakent og brutalt blir den dypeste elendigheten lagt fram til almen beskuelse, og skjøgen og knivstikkeren og tiggeren har alldeles ikke dårlig samvittighet. De utøver tvertimot sine samfunnsfiendtlige geskjefter rett for øynene på Londons politimester. Korrupsjonen skyter sine vakreste blomster, og Jonathan Peachum vandrer omkring gjennom hele forestillingen og slynger ut sitt hat mot alt og alle. Men samtidig er Tolvskillingsoperaen så full av fandenivoldsk livsglede og festivitas at det er blitt en strålende komedie også. I en mer bestikkende form kan ikke sannheten serveres. Visst er det et farlig stykke! Centralteatret har oppført Tolvskillingsoperaen to ganger, først i 1930 med Lydia Opøien som en glimrende Polly Peachum, og begge gangene med Pauline Hall som instruktør. Nå har studioteatret kastet seg over denne ønskeoppgaven, og Pauline Hall står både for instruksjon og oversettelse. Studioteatret har en festlig åpningsscene fra forbryterstrøket i Soho. Selv et marionetteteater har Guy Krohg greidd å få klistret inn i scenebildet, og som en kunne vente seg, har skuespillerne anlagt en rekke ypperlige groteske masker. Man lente seg henrykt tilbake i stolen og tenkte: Nå begynner det! - Men så var det likevel noe som klikket. Det er ikke morsomt å være advarende tante overfor et så sympatisk og levende innslag i norsk teaterliv som Studioteatret er. Men det er heller ikke riktig ustanselig å betrakte skuespillerne der som en flokk talentfulle og morsomme barn , og bedømme dem på en annen måte enn kunstnere ved de andre teaterne. Sannheten er at Studioteatret har en rekke ypperlige talenter, men ikke svært mange ferdige skuespillere. De trenger en fast og erfaren ledelse uten at deres entusiasme behøver å lide skipsbrudd av den grunn. Og de trenger at noen en smule brutalt henter dem ned på jorden igjen, etter at de nå i en litt for lang tid har beveget seg på de himmelske Wilderske og Savoyanske gressganger. Tolvskillingsoperaen viser at det er nødvendig. Forestillingen ble nesten hele tia for lett, for spinkel, for lite saftig satire, for lite ulykksalig og faretruende underbunn. Instruktøren kan ikke ha skylden, det er jo ikke første gangen hun har vært borti skuespill, men likevel virket det som hun denne gangen hadde lagt mer vekt på den musikalske siden av saken enn før. Noe av tyngden var borte. Liv Strømsteds Polly hadde flere gode scener, den berømte "SjørøverJenny"-sangen fikk både kraft og djevelskap, men noe overbevisende bilde av Polly ga hun ikke. Den unge piken, som var datter av Londons tiggerkonge og hans fordrukne kone, er ikke nettopp oppdratt etter pensjonatskoleprinsipper, og Liv Strømsted var for meget søt kvidrende vestkantpike i sin oppfatning av rollen, hun var nydelig og forelsket og naturlig, men Polly er nå engang ikke noe sukkertøy. Det er ikke talentet som mangler Liv Strømsted, hun er etter min mening det beste emne vi har i norsk teater, men hun kan ikke ustanselig spille på en nesten unaturlig naturlighet. Edel Eckblad som hennes rivalinne Lucy, datteren av politimesteren, overbeviste heller ikke helt. Istedenfor en spretteden livsglupsk overklassejente, fikk vi en litt satt og selvforelsket ung frueskikkelse. Per Sunderland tok seg flott ut som knivstikkeren og kvinnebedåreren Mackie, kan hende hadde han et litt for uforanderlig kynisk og lastefullt uttrykk i ansiktet. Per Gjersøe og Merete Skavlan spilte ekteparet Peachum. De leverte forestillingens beste samspill. Per Gjersøe var ekte og umenneskelig bitter som tiggerkongen, og han sang sine sanger med sann menneske- og gudsforakt. Merete Skavlan var helt i Tolvskillingsoperaens ånd som den utsjaskede og fordrukne fru Peachum med det glassaktige alkoholikerblikket. Det var en virkelig forsoren og frigjort prestasjon. Bolling hadde laget en dyktig og morsom teaterfigur av politimesteren Tiger-Brown, den nervøse, korrupte knehønen som nå og da puster seg opp i fistel for å håndheve sin makt. Gerd Rivedal Wiiks skjøge, som forrådte Mackie gang på gang, var sleip og fordervet og resten av det rikholdige tigger- og luddermiljøet hadde et overbevisende anløpent utseende. I den siste store operascenen utfoldet hele emsemblet seg i stor og munter gjøglerstil. Der hadde de plutselig fått tak på stykket. Scenen i stallen under bryllupshøytideligheten hadde forresten også mange pussige trekk, ikke minst takket være Sverre Hansens og Trygve Hartmans gode farsefigurer som kjeltringene Jakob Pipesill og Mathias Pokerfjes. Oversettelsen var ujevn. En del av sangene var ytterst banalt oversatt til et dagsgammeldags dansk, men det var jo ikke mulig å ta saften bort fra dem likevel. Filler og drakter var satt sammen i en fantasifull fargeprakt av Ragnhild Engebret i samarbeid med Guy Krohg som talentfullt hadde utnyttet den vesle scenen, slik at dekorasjonsforandringene skulle ta minst mulig tid. Ideén med avisteppet var god. Det var en munter og frisk forestilling, med mange gode tilløp. Men det var ikke en vesentlig Tolvskillingsopera. Inger Hagerup i FRIHETEN 01-02-1947. På Trøndelag teater...Noen år seinere....