Tor Jonsson: Mogning i mørkret, 1943. Berg ved blått vatn, 1946. Noregs Boklag. Anmeldt av: Inger Hagerup. Dikt bør ikke nytes i altfor store doser, og jeg gadd se den person i øynene som kan sverge på at han har lest hele Olaf Bull fortløpende og hatt like stor glede av ham hele tia. Det måtte i tilfelle være en ren sportslig tilfredsstillelse. Min private resept lyder slik: Man tar en diktsamling, begynner å bla i den, fanger en linje her og en linje der. Plutselig er det noe som slår ned i en, så har man fått kontakt, og så leser man akkurat det diktet. Men derved eier man det, som man eier et annet kunstverk, - det lever inne i en, og det gode diktet har den merkelige egenskap at det alltid vokser og forandrer seg. I motsetning til romanen med sin "evindelige" handling, består nemlig diktets handling i at det får leserens sinn til å utvide seg på samme måte som dikterens gjorde da han arbeidet med det. Og i den forbindelse er det noe visvas å skjelne mellom naturlyrikk, sosiale eller patriotiske dikt, kjærlighetsdikt eller hva en nå vil kalle dem. Diktere må naturnødvendig i alle tilfelle skrive ut fra sitt eget sinn og sine egne opplevelser, eller "kretse om sine egne små problemer", som det ofte blir sagt. Dessverre har krigen vist oss at disse problemene ikke er så ganske små likevel. Landsviksakene med den makabre Rinnan-saken i spissen, skulle være bevis nok. Kunne vi få litt lys innover alle mørkekottene som vi har inne i oss, ville kanskje slike skjensler i menneskehetens historie som Belsen og Buchenwald unngåes. Et kjærlighetsdikt som sier noe sant om forholdet mellom to mennesker kan ha større sosial betydning enn det mest svulmende propagandadikt - vel og merke hvis det ikke er sprunget ut av noen ekte følelse. Alt dette kom jeg til å tenke på igjen da jeg satt med Tor Jonssons nye diktsamling. Jeg slo opp på måfå og leste følgende linje: Å, sorg, du er ei glede som eingong vandra vilt. Dermed hadde dikteren fått kontakt med sin leser. Tor Jonsson har de grunnegenskaper som en dikter trenger, følsomhet og forstand, sans for ordenes valør, han er musikalsk, versene synger, og han har den folkeviseaktige evnen til å gi en enkel setning en slags høyere gyldighet. Hør her: I Sorgli er tonane såre når haustvinden vaknar i fjell. Her draup det så mang ein tåre, Her slokna ein eld. Mot kvelden vert himmelen naken, Det susar av minne i skog. Det sloknar eit ljos i staken. Det rustar ein plog. Dette er symbolikk, men stillfeldig og nydelig, ikke påtrengende eller falsk. Eller når han gir naturbildet direkte, med den dype undertonen av opplevd natur: Det losna ei skurd nordi skardom på ny, - tru vinteren sjølv hadde vakna? Dalen vart fylt av ei gråtande sky og hugen av sorgmod og saknad. Eg høyrde at klokkene tagna ved kveld vi rusla så smått gjennom le-et. Blod draup fra hjarta som haustregn i fjell, som lauvblada fell ifrå treet. Hva er det så denne nye dikteren skriver om? Han skriver om sorgen, om minnene, om høsten og døden, om fattigdommen og trassen. Nesten alle diktene har en mørk tone, ofte fortvilet, men aldri håpløs. I den første samlingen formulerer han sin livsanskuelse slik: Klagar du livet for gråe dagar, umetta magar, sorger og sår? Verst er det å gå frå usådd åker og ufødd vår. Det ligger en sunn og ukuelig livsvilje i slike vers, og det kan min ne om de vidunderlige linjene som den unge avdøde dikteren og frihetskjemperen Morten Nielsen skrev: Du skal vokse og blomstre og sette dine frø, du er endnu for ringe til at dø. Tor Jonsson har også skrevet noen bygdedikt. Bak dem aner man et slags Sandemose-Jante, med det effektive undertrykkelsessystem som trives så ypperlig under små forhold. Men selv i disse versene har han greid å holde bitterheten borte. Han gjør opprør mot bygda, men i diktet "Heimveg" er han åpen og varm mot dalen sin: Ei uro kom og jaga meg frå dalen som har nok med seg. Da fann eg Lom på leitarveg. Men dalen min eg ser han no. Han speglar tind i stille sjo og fegen finn eg barndoms ro. Eg fylgjer mor til Fåkjeldland. Da er eg stor, da er eg mann. Ho seier: Tor, ver tru og sann. Ikke alt i disse to samlingene er like godt. Det skulle bare mangle. Her fins direkte dårlige vers, og særlig en del av de store tankediktene skjemmes ofte av ord som virker utenpåklistret og uten organisk sammenheng med det øvrige. "Kosmisk kollektiv" eller "sublimerte tankeskyer" gjør hverken inntrykk på følelse eller tanke hos leseren, og "asketisk offerliv" er her heller ikke bra. Fremmedord skulle i det hele tatt behandles uhyre varsomt i dikt, ikke minst av Tor Jonsson som har fått evnen til det selvfølgelige og slående uttrykket i vuggegave. Mange av diktene virker også som skisser - en kan tenke seg at han senere vil finne tilbake til de samme tingene og utdype dem, arbeide seg ennå mer gjennom dem. Og hva mer kan en dikter ønske seg enn å ha materialet liggende og redskapene i orden? Det er ingen grunn til å ha noen bekymring for framtia til en lyriker som har skrevet denne "Song om død og liv": Når siste dagen doggast så alle strålar brest, skal kvart eit sorgtre hoggast, og livsens mørke rest skal verte fjom i sanden og flyte bort til sist. Da sloknar einsemdsbrannen. Det veit eg sant og visst. Men opnar du ditt auga og ser kva døden er, skal livsens solhav lauga din lagnads nakne skjer. Da lever du på jorda til døden stig i land og stryk ut alle orda som sorga skreiv i sand. Inger Hagerup, i FRIHETEN 25-05-1946. Tor Jonsson-selskapet her En annen bok som kom i 1951.....