En dikter drømmer om fortiden. Jan Fridegård: Tregudenes land. Oversatt av Gunnar Martinsen. Falken forlag. Jan Fridegård er en av de svenske forfatterne som ikke har sin bestemte bås. Ikke er han førtitalist, ikke er han trettitalist, han er ikke en gang primitivist, men samtidig er han litt av alt sammen og dessuten en av de mest begavede og særrpregede dikterne i Sverige i dag. Han er i femti-årene. Lars Hård-bøkene er de mest kjente romanene hans. Det er en hensynsløs selvbiografisk romantrilogi. Stoffet fengslet alle og sjokkerte mange. Men det som fra første stund satte Fridegård i en virkelig særstilling, var det suverene herredømme han hadde over formen like fra begynnelsen. Skulle en sammenligne ham med noen, måtte det være Arthur Omre. Han hadde også en liknende merkelig moden og selvatendig debut, der form og stoff øyeblikkelig gikk opp i en høyere enhet. Jan Fridegård skrev om proletaren, og det var ikke noe epokegjørende. Der fantes allerede en sterk og talentfull falanks av unge arbeiderdiktere i Sverige, med navn som Ivar Lo Johansson og Eyvind Johnson i spissen. Men mens alle disse andre statar- og proletardikterne av og til hadde en tendens til å treske langhalm på stoffet sitt, fordi de i sin samvittighetsfulle realisme syntes at alle detaljer måtte med, så foretok Fridegård med en gang en streng kunstnerisk utvelgelse av sitt stoff. Den knappe formen skjulte i virkeligheten en rikdom av følelser og iakttagelser og erfaringer, og den satte leserens sinn i en slags spent beredskap, fordi en følte at en ikke måtte gå glipp av noe, og fordi en selv kunne dikte videre på det han sa. Det er denne formen som blant annet Hemingway utnytter så mesterlig, der de følelsesbetonte stemningene er sjaltet ut, det vil si de følelsesbetonte ordene. Den er blitt baktalt med benevnelsen "hardkokt", og selvfølgelig er Fridegård også beskyldt for å være hardkokt. Men for å sammenligne ham med Omre en gang til - så har Fridegård, akkurat som sin norske kollega, et slags faresignal i sinnet når han nærmer seg de farlige klisje-ordene. Det er som han føler at når en stemning blir slått for stort opp, har den lett for å bli forkludret av sentimentalitet. Og når både Fridegård og Omre strammer sin form så sterkt inn, er det kanskje fordi de begge har et usedvanlig sterkt fond av følsomhet og varme inne i seg. Anmelderen vet ikke om Tregudenes land er skrevet før eller etter Lars Hård-bøkene. Sannsynligvis er den skrevet etter, men den virker som en skygge forfatteren kaster foran seg før han selv kommer for alvor. Vi finner mange av de beste kunstneriske egenskapene hans i denne boka, først og fremst de ypperlige naturiakttakelsene, medfølelsen med alt liv som ikke får utfolde seg og som er undertrykt, og evnen til å tegne en sterk dramatisk situasjon med ganske få ord. Hovedpersonen Holme er en mørk og trassig trell som gjør opprør mot høvdingsamfunnet i tidlig (?) vikingalder. Men likevel virker han ikke som en typisk representant for den tidens underklasse - han er nærmest en slags trassig, omvendt Aladin-type. Det fins nemlig ikke tvil i lesernes sinn om at alt Holme foretar seg, kommer til å få et heldig utfall. Når en ikke har spesielle forutsetninger for å dømme om tidskoloritten, får en nøye seg med å sitere forlagets uttalelser om at Fridegård har drevet inngående studier av denne overgangstiden i nordisk historie, da kristendommen var på trappene og de små høvdingsamfunnene holder på å gå over i større enheter. Og tydelig er det at han har hatt stor glede av å sette seg inn i og gjengi de tusen småtingene som sammenlagt gir et bilde av dagliglivet på en slik høvdinggård. Pussig nok kom en rett som det var til å tenke på en helt annen bok under lesningen - nemlig Robinson Crusoe. Kanskje kom det av at en hadde en fornemmelse av at Fridegård hadde drømt seg tilbake til dette primitive livet med en slags lengsel, akkurat som Daniel Defoe romantiserte Robinsons eneboertilværelse på øya, og at begge to legger så sterk vekt på å skildre de ytre detaljene ved et primitivt liv. Eller kanskje det kom av at når Fridegård skildrer trellen Holme og hans kvinne Ausi, så får en følelsen av at det er noe som ikke er helt riktig, akkurat som når en leser om Robinsons reaksjoner i sin ensomhet. Det er naturligvis fysisk umulig å leve seg inn i et annet menneskes sinn, når det har levd for over tusen år siden - vi klarer jo ikke engang å identifisere oss med våre egne foreldre. Derfor er det noe i Holmes og Ausis følelsesliv som vi ikke tror på. Forfatteren har gjort trellen enkel og primitiv nok, han kaster stein på barn når han hater foreldrene og dreper sakeløse menn uten skrupler, men det er noe med mannens naturfølelse som virker besynderlig moderne. Likedan med den unge kvinnen, Ausi har også av og til forunderlige rykk i sinnet, som virker som anakronisme. På den andre siden gir Fridegård oss en overflod av fine, skarpe skildringer av ting og av fugler, blomster, dyr, mosen på marka og stiene i skogen. Alt dette er duggklare stemninger som ikke har noe med tid å gjøre, fordi det er bestandig. Og det mangler heller ikke på ytre spenning, drap og mord, hat og kjærlighet. På meg virker boka som en dikters drøm som han vil vise oss er hard og rå og uartikulert - men som han likevel på sett og vis ønsker seg tilbake til. Oversettelsen var god. Inger Hagerup i FRIHETEN 16-04-1948.