Vildanden på Nationalteatret Av Inger Hagerup Alle store dikterverker har en forunderlig elastitet de forandrer seg med tiden, har alltid noe nytt å si den, og står alltid på høyde med den - minst. Mesteren Henrik Ibsens mesterstykke "Vildanden" er i så måte ingen unntagelse. Store dikteres verker har dessuten en annen egenskap: I hvert eneste ett av dem finner en dikterens andre verker enten som spire eller som erfaringsstoff. Både Per Gynt og Vildanden rommer på sett og vis hele Ibsens diktning, alle hans problemer, fordi det vel når alt kommer til alt ikke er så utrolig mange forskjelligartede problemer å stri med. Det har vært sagt og vedtatt av alle ansvarlige litteraturforskere at Vildanden er et stykke om livsløgnen, og det er så riktig så riktig. Men dessuten er det et drama om pubertet, et drama om begynnende galskap, et drama om farskompleks og morsbinding, et drama om vennskap som grenser til homoseksualitet - psykologene kan bare forsyne seg! - og samtidig er det en glitrende menneskelig tragikomedie om narraktighet og selvbedrag. Men først og sist er det vel Ibsens mest geniale skuespill, der hverdag og symbolikk går opp i en høyere enhet uten at en merker det, der menneskene tilsynelatende beveger seg fritt omkring og likevel ligger under for en uavvendelig skjebne som er bestemt av deres egen karakter og konstitusjon og miljø. Eksistensialisten Sartre har sikkert suget meget visdom av sin tvert igjennom ærlig forgjenger Ibsen, ikke minst ved Vildanden. Det er ikke mange illusjoner tilskueren har igjen når han forlater teatret og blant annet har opplevd å se at Ibsen på det blodigste karikerer sine egne "ideale fordringer" fra selveste "Et Dukkehjem" for ikke å snakke om "Brand". En av Ibsens genistreker i oppbyggingen av sine dramaer er også at han alltid klarer å utlede absolutte og altomfattende slutninger av et lite og tilsynelatende ubetydelig eksempel. Hans fotografatelier i "Vildanden" er like tragisk som Machbets borg hos Shakespeare, og Hedvigs offer har like store perspektiver som kongedatteren Antigones hos Sofokles. Og aldri har Ibsen skildret småborgeren og småløgnerens tragedie så klart som i Vildanden - og med et slikt beskt humør, der varmen likevel stadig skinner gjennom. Nationalteatret har gode, gamle tradisjoner å bygge på når det setter opp dette stykket, og Halfdan Christensens iscenesettelse borger for at tradisjonene blir fortastt med ære. Olafr Havrevolds Gregers Werle beveget seg kanskje en smule etter nye linjer. Denne Gregers Werles hatefulle idealisme bunnet så tydelig i et brennende farskapskompleks at det oste mordlyst av skikkelsen fra første scene. Det var en gjennomført helstøpt figur, en opplagt vordende galehuspasient. Stein Grieg Halvorsen har jeg dessverre ikke sett så ofte - det er kanskje derfor uvidenhet som gjør at jeg ikke visste at han er en stor skuespiller. Hans Hjalmar Ekdal var en ubetinget seier, fullstendig naturlig fra armslagene, til fingerspissene, hele tiden hele tiden eller nesten hele tiden i god tro midt i all sin narraktighet, med mangfoldige kostelige nyanser i stemme og uttrykk. I en bitteliten scene mellom seg og faren ga han oss litt av forklaringen: Hjalmar er igrunnen ennå en liten gutt som bare vil leke og helst være i bursdagsselskap hver dag. Ella Hval var usvikelig (for å bruke Ibsens egen terminologi) ekte som Gina, varm og suffisant, og virkelig lykkelig med sin sjarlatan av en mann så lenge livsløgnen holdt. Kolbjørn Buøen virket litt for salvelsesfull og bråkete som grosserer Werle, Han behøvde sikkert ikke brøle slik til den stakkars sønnen for å skaffe seg ørenslyd. Unni Torkildsen viste en ny og frimodig side av sitt talent som fru Sørby. Børseth Rasmussens Relling var en ypperlig prestasjon, fylt av kynisk menneskekjærlighet, en anti-Brand av virkelig format, Trygve Børseth illuderte stumt og overbevisende som teologisk fyllik, og i middagsscenen gjorde Bjarne Bøe, Axel Thue og Finn Lange god tjeneste som slappe kurtisører rundt husets vordende frue. Henrik Børseth var en verdig og diskret gammel Ekdal, men en syntes at han manglet litt av den tunge atmosfæren av ulykke omkring seg, som en forbinder med denne personen. Stykkets absolutte hovedfigur har vel til syvende og sist alltid vært Hedvig, og Evy Engelsborg er sikkert den kvinnelige skuespiller ved Nasjonalteatret som kommer rollen nærmest, ikke minst når det gjelder de ytre betingelsene. Det var et klokt og rørende og brennende intenst spill. Men hun tok liksom Hedvigs tragiske skjebne på forskudd hele tiden. Bortsett fra at Hedvig holdt på å bli blind (noe hun jo ikke vet selv) og at hun var i overgangsalderen og nokså kustet av husets humørsyke og egoistiske herre, er vel Hedvig et ganske alminnelig barn. Hennes normale sunnhet gjør nettopp tragedien ennå mer gripende. Evy Engelsborg spilte henne fra første stund som Jean d´Arc på vei mot bålet. Og i undertiden la Evy Engelsborg stemmen opp i et litt sytende leie, som irriterte. En ønsker at denne talentfulle og egenartede skuespillerinnen snart kan få en rolle å puste ut i, så hun ikke risikerer at eksaltasjonen stivner i maner. Men hun steg hele tiden, og slutten var gripende og overbevisende. Chr. Stenersens dekorasjoner var sikkert også etter de beste tradisjoner, det malte skogslandskapet på loftsdøren var en infam pekepinn på falskheten i miljøet. Men musikken mellom de to første mellomaktene aksentuerte Trykkfeil i avisen: Stykket bel en stor seerfri or litt for tydelig at vi så det store drama. Det er tyve år siden vi har sett Vildanden på Nasjonalteatret, ingen vet hvor lenge det kan bli til neste oppsetning. Ta ingen sjanser. Ibsen kan dessuten nytes fra amfi også. Heldigvis. Inger Hagerup i FRIHETEN 28-01-1949. 1884-utgaven...