Det nye teater Fem timers utsettelse av Stig Dagerman. Anmeldt av Inger Hagerup Stig Dagerman blir allerede nevnt som Strindbergs arvtager i svensk dramatikk. For en 26-årig forfatter må det være en tung bør å dra på, og tiden vil vise om utnevnelsen er riktig. Sikkert er det i hvert fall at Dagerman er den av Sveriges førtitalister som avgjort har dett største dramatiske talent. Men orginalt er i grunnen ikke hans motivvalg, det er det samme som nesten alle hans med-førtitalister er opptatt av, like fra Erik Lindegren til Lars Ahlin: angsten i alle avskygninger. "Fem timers utsettelse" eller "Den dødsdømte" som skuespillet heter på svensk, handler om seksualangst og dødsangst i rendyrket form. Det er i virkeligheten den pubertetangsten mange mennesker beholder hele livet gjennom - angsten for kvinnen, for kjærligheten, for døden - og for livet. Alt somtilsynelatende skjer i stykket, er bare symboler for disse tingene, hver eneste replikk betyr noe annet. Den enkle overbygningen av ytre handling består i at en ung mann sitter i de dødsdømtes fengsel, dømt for hustrumord. I siste øyeblikk blir han frikjent, og kommer ut igjen. Men etter noen timer begår han virkelig et mord, og så ender han i dødsdømtes fengsel likevel, og er faktisk lettet for det. Men under dette handlingsforløpet strømmer hele Stig Dagermans mørke og makabre fantasi. Han har en dramatikers medfødte evne til å gi sine drømmebilder spenning og sine replikker en skarp, dialektisk form. Han har særlig en sjelden fin sans for å utnytte hverdagslige ord så de får en dypere og magisk mening, og han kan skape atmosfære så og si i et lufttomt rom. Men hans absolutte likegyldighet for å antyde hvordan scenebidet skal være, kan også komme av at dikteren ikke alltid selv er helt klar over hvor han vil hen, og at han derfor legger en del av ansvaret for utarbeidelsen av ideenesine over på instruktøren. I "Fem timers utsettelse" fins det atskillig slagg som kunne vært tatt bort, først og fremst burde forfatteren ha skåret tredje akt brutalt ned. Men som scenisk eksperiment er dramaet meget interessant, det har noe av den samme gjennomglødde og fortvilte lidenskapen som en husker fra den tyske eksperimentelle scenekunsten etter den første verdenskrig. Og noe av den samme håpløsheten også. Instruktøren Alfred Solaas har valgt å bygge scenebildene opp på lysvirkninger. Det er et dristig og ofte vellykket eksperiment, særlig var slutten illuderende, da den gamle portvakten smeltet bort i et grønnlig fosforlys, men i middagsscenen i annen akt, virket de opptredende mer sjøsyke enn uvirkelige. Denne scenen var dessuten bygd opp som en slags Joost-ballett i begynnelsen, men etter hvert skjenet skuespillerne ut i mer eller mindre overdrevne karikaturer, Einar Vaage gjennomførte kveldens sikreste og beste figur som den hverdagslige men nådeløse portvakten, han som var selve den blinde skjebnen som bare trykker på knappene. Stig Egede Nissen hadde den store dobbeltrollen som den gamle advokaten Petrus og "den dødsdømte". (At disse to skulle spilles av samme person var en dypsindighet som gikk hus forbi hos anmelderen.) Han ga utmerkede uttrykk for angsten og fortvilelsen hos den dødsdømte, og spilte ut mot det tomme rom, særlig var det tilfelle i tredje akt. Gunvor Halls tolkning av den unge kvinnen var ikke heldig, replikken var besynderlig tørr og flat og helt uten poesi - de stadige gjentagelsene virket bare som en grammofonplate som idelig blir spilt opp igjen, mens de vel i virkeligheten må gjøre både henne selv og tilhørerne reddere og reddere etter hvert. I annen akt i selskapet hos "de reddedes klubb" spilte Folkmann Schaanning en gammel fordrukken og forett sybaritt med stor applomb, Vegard Hall var en fanatisk misjonær med orientalsk Kristusmaske, Johannes Eckhoff en innbitt sportsfisker med bare en arm, og Knut Jacobsen agerte "mannen med duellene" i stor Rocambole-stil. Journalistene ble spilt av Aagot Støkken, Rolf Falckenberg Smith og Claus Rese. De hadde den takknemlige oppgave å være en realistisk motvekt til all symbolikken i første og siste akt. Kåre Hegels dekorasjoner var dystre og monotone som rett og riktig var. Hva språket angår, må anmelderen som også er oversetter av stykket, komplimentere Einar Vaage med at hans replikker var langt mer ledige og naturlige enn de hadde vært både fra forfatterens og oversetterens hånd. Publikum var tydelig preget av det interessante eksperimentet, men en nedskjæring av stykket ville sikkert vært en fordel; når en i tre timer beveger seg i en symbolsk oververden der de opptredende gir oss omtrent de samme setningene med teskjeer, kan selv det mest opplagte suggestive anslag bli banalt og forgnålet. Inger Hagerup I FRIHETEN 22-03-1949. En av skuespillerne; Stig Egede Nissen