Ung må verden ennu være. Romanen om vår tid og vår kamp. Nordahl Grieg: Ung må verden ennu være. Roman, Gyldendal. Anmeldt av Henry W. Kristiansen La det med engang være sagt rett ut og uten omsvøp: Nordahl Griegs nye roman er boka over alle bøker. Han har skrevet om verden, om den kjempende verden. Om den som går under og om den som blir til. Han har skrevet om menneskene. Med ekte og brutal sannhetskjærlighet lar Grieg oss se menneskene i den verden som er dømt til undergang. Han klær dem splitter nakne, - han skraper kulturens og sivilisasjonens tynne ferniss av dem. Vi får se dem slik de er, barna av vår tid, av kapitalismens tid. Men vi får også se prøver på den nye verdens mennesker: de som bygger det nye liv i ruinene av det gamle. Vi får se Kira, Stepan, Tamara, Kolja, Knut Olsen og alle de andre byggerne av solidaritetens samfund. Disse typer er ikke diktede, de er virkelige. I 21 år har det nye livet vært under full skapelse på en sjettedel av jorden. Og det sosialistiske mennesket lever allerede. Det er av kjøtt og blod. Nordahl Grieg har i Spania, i Kina og andre steder rundt i verden sett den samme prosess utvikles som uvergelig må føre til skapelsen av det nye liv og det nye menneske. Nordahl Grieg har i sin roman skrevet om kampen - om den som overskygger alle andre: den om hvilken Friedrich Engels uttalte at den skal gjøre slutt på menneskehetens forhistorie for at dens egentlige historie kan begynne. Og stadig er han like sannferdig. Han maler ikke kampen skjønn og tiltrekkende. Han forteller om den slik den er: Hård, grusom, usentimental. Den som ikke er med, er mot - eller begynner å vakle - må slåes ned. Kampen gjelder jo livet for en hel verden med millioner av mennesker. Den gjelder som Rudolf Nilsen sa i "Revolusjonens røst": Å redde vår jord. En sannere bok er ikke skrevet i Norge. En mer sannhetskjærlig dikter har vårt land ikke. I den mengde av skikkelser som Griegs roman vrimler av, vil vi ta ut to, fordi de begge er så typiske representanter for de to verdener, for de to sider av barrikaden. "Gumanisten" (russerne skriver g for h) Leonard Ashley og kommunisten Kira Dimitrovna. Den første får så vidt skue inn i det forjettede land. Men han er for svak og for feig til å være med i stormen på muren. Han blir igjen i ørkenen. den andre har allerede vært med i stormen på en del av muren. Hun er allerede i det nye landet - dog uten å ha glemt at hele muren må rives ned før alle mennesker kan masjere inn i det. "For Kira Dimitrovna var de jorden over ên klasse og de som forsonte seg med undertrykkerne var forrædere; ensommere måtte kamerater slåss videre. Brennende stolt var hun fordi hennes land var det første som hadde smadret retten til å tjene på andre mennesker". Første gang Kira treffer Ashley kommer det til et sammenstøt mellom dem: Kira spør: Er De kommunist? -Nei. Sympatiserende? -Jeg er upolitisk------ "Ikke noe menneske kan være upolitisk, sa hun kort. De lever i et samfund, eller har De kanskje gjort en gåtefull opfinnelse så De alene kan være utenfor?------ Var han (Ashleys bror) også upolitisk? Det kan man trygt si Dere må være en eiendommelig familie, sa hun. Hvorfor det? - Som bare er villige til å være ofre for politikk"---- "Jeg tror De er gumanist", sa hun bestemt. Hvad mener De med det?- En gumanist er et menneske som føler uvilje ved urett og som ikke kjemper for det som er rett. -Og hvad er rett? En verden hvor menneskene ikke er delt i klasser: de som lider nød og de som tjener på nød. Hun så på ham med et stolt triumferende blikk: Rett er det som vi kjemper for her, sa hun." Drakampen mellom Kira og Ashley bølger fram og tilbake. En lang stund ser det ut for at han overvinnes. Han er tilsynelatende langt på vei til å nå fram til samme tro og samme overbevisning som Kira. Hertil hjelper ham også de samtaler han har med Lebedeff, som lærer ham hvad klassekampens idê og hvad partiet er. Men da denne arresteres av G.P.U. som en dobbeltspiller, en forræder og agent for fascismen - og Ashley nekter å tro at denne pene, kloke og høit intellektuelle mannen er det han beskyldes for, da ramler han ned av den piedestallen han har kravlet op på. Kira er den første som river ham ned igjen. Han reiser tilbake til England, gifter seg med en norsk skibsrederdatter og begynner på ny å dyrke "gumanismen", det passive, men feige og usle forræderi mot menneskehetens kamp. Hun - den usvikelige kjemper i Lenins og Stalins parti - fortsetter kampen og gir ikke op før hun finner døden på klassekampens barrikader i Shanghai. Hverken Ashley eller Kira er diktede typer. De eksisterer begge. Nordahl Grieg kjenner dem. Han kan derfor karakterisere dem bedre enn noen annen dikter i vårt land - fordi han ikke bare kjenner dem, men også fordi han er vår kamps dikter. Det dristigste og mest spennende ved Nordahl Griegs bok er hans behandling av sovjetmaktens opgjør med de trotskistiske-bucharinske forræderbander. Vi stifter bekjentskap med innen- og utenlandske spesialister, moralsk og politisk forkomne individer som for klingende mynt går i klassefiendens tjeneste og som lar ssig kjøpe til de mest nederdrektige forbrytelser mot folket og staten. Forakten for disse elendige kryp blir ennå dypere efter å ha lest Griegs bok, nettopp fordi hans karakteristikk av dem ikke legger noe til eller trekker noe fra. Og igjen blir en overveldet av en sannhetskjærlighet som ikke et øieblikk går på akkord. Disse individer har dog ikke reist noe problem for forfatteren. De3 er klare og lette å bli ferdige med. Det er Lebedeff som er problemet. Hvordan kunde han være en dobbeltspiller, - hvorledes kunde han som lærte Ashley så meget om kommunismen, og om klassekamp og om nødvendigheten av det kommunistiske parti - hvorledes kunde han være en forbryter mot kommunismen og partiet? Hvorledes kunde denne mann som var så uforsonlig i sin omtale av de som blev rammet av sovjetjustisens hårde hånd - hvorledes kunde han være en av de verste forbryterne? Ja, disse spørsmål er det Nordahl Grieg stiller sig som opgave å svare på. Det er problemet Lebedeff som skal løses. Blir det løst i Nordahl Griegs bok? Både ja og nei. Det er hlt riktig at Lebedeff ikke trodde på sosialismens oppbygging på landsbygda, at han blev hysterisk og redselslagen over selv de minste vanskeligheter, at han som Stalin sa på en partikongress, så rovdyr der hvor det vitterlig bare fantes kakkerlakker. Det er helt riktig at denne manglende tro på sosialismens oppbygging i et land var grunnårsaken til såvel Trotskis og Bucharins og deres tilhengeres totale politiske og menneskelige fiasko. Men ikke tror vi at det var som en mann "som lengtet tilbake til moderskjødet" at foreksempel Bucharin tok den dommen som sovjetjustisen avsa over ham. Det var nok med andre følelser disse forbryterne stod for domstolen. Helt til det siste drev de sitt avskyelige dobbeltspill. Det var bare under bevisenes veldige press -ikke på grunn av et 1. mai-tog - at foræderne brøt sammen. Men selv under sammenbruddet gjorde de hvad de kunde for å dekke de av sine medskyldige som ennå ikke var avslørt. Det er i det hele tatt mange svakheter i Nordahl Griegs behandling av prosessene mot de kontrarevolusjonære trotskister og bucharinister - særlig er det vanskelig for ham å forsone seg med at Lebedeff var en gemen forræder. Han oprøres ikke engang over det dobbeltspill denne hadde derevet.Men tross alle innvendinger - og særlig efter å ha lest annen del av boka "Viva la meurte" ser en allikevel klart hvorfor det var og er nødvendig for msovjetstaten å rydde op med jernfast hånd blandt det trotskistisk-bucharinske forræderpakk. Og Nordahl Griegs bok er jo ingen prosessberetning, men en roman. I bokas annen del - i Spania - treffer man mange av de samme mennesker igjen. Her får man se hvor meget de duger til, hvor meget deres ord var verd. Her er også problemene enklere. Man rives med. Ved lesningen av denne del, er det merrrre følelsene enn forstanden som settes i funksjon. Aldri har vi lest noe bedre, klarere og mer gripende om den spanske krig. Her treffer vi igjen nordmannen Knut Olsen, som i Moskva var den overbeviste bolsjevik, uten vaklen og uten betenkeligheter. I Spania er han den samme, bak maskingeværet ved fronten. Vi kjenner denne gode norske arbeidergutten. Grieg skal ha takk for at han foreviget ham på denne måten. Dette som vi overfor har omtalt er bare små - ytterst små - glimt av denne veldige romans innhold. Den behandler så mange problemer og lar marsjere op så mange personer at det ikke er mulig endog tilnærmelsesvis i en anmeldelse å komme over alt. Men igjen vil vi ha sagt: Den er boka om vår tid i alle henseender. Den behandler også vårt eget land og dets stilling til Europa og verdens brennende spørsmål. Den er et hensynsløst opgjør med noen hver som fører store ord i vårt land, enten det er fiskeriminister Bruvik, eller det er den kroniske pengeforlegne og forvirrede lyriker Fauske, som var med på opropet til Feuchtwanger, i anledning Moskavprosessene, eller det er "våre" skibsredere og "hvalfangstkapitalister". Boka er et politisk opgjør med det norske demokrati, som på "Vega" - omforlatelse "Vesuvius" - med italienske fascister, norske kapitalister og statsråd Alfred Madsen med frue (igjen omforlatelse: vi mener Bruvik med frue) ombord, seiler fra Italia til Norge "langs spanskekysten". "Vår ære og vår makt", "Men imorgen -?, "Nederlaget", "Ung må verden ennu være" - en rikere produksjon - rikere i ordets dypeste forstand - kan ingen dikter i Norden opvise. Nordahl Grieg har valgt sin fane. Den er knittrende rød i hver tråd. Han er arbeiderklassens og det sanne demokratis dikter. Det har han vist, uten frykt og uten vakling. Han har gjort sin kunst til våpen i kampen for menneskehetens framtid. Det er først og fremst det romanen "Ung må verden ennu være" er et bergfast bevis på. Til arbeidere, sannhetssøkende intellektuelle og all ærlig, villende ungdom kan vi bare si: Sannheten om vår verden og vår kamp finnes i Nordahl Griegs roman. Les og lær! Henry W. Kristiansen I: Arbeideren Torsdag 23. november 1938.