Nordahl Grieg. Kjærlighet som krever liv. "En ung manns kjærlighet" Johan Borgen vil i denne og et par følgende artikler feste oppmerksomheten ved noe av Nordahl Griegs dramaer, slik de nå foreligger i de samlede verker. Norsk teaterliv gir en 25-årig dikter høve til å få framført et skuespill som "En ung manns kjærlighet". Det ligger en styrke i dette. Men det ligger en svakhet i at dermed er stykket så og si begravet. var jeg teatersjef, ville jeg oppføre stykket i dag igjen. Så friskt og godt, så overraskende fullt av viten synes jeg det virket da jeg nå - ikke uten engstelse - leste det. I det hele tatt er det overraskende og frydefullt og ta for seg Nordahl Griegs dramaer igjen, når utgivelsen av hans samlede verker er kommet så langt at vi har fått alle skuespillene med. Det hadde liksom festet seg en mistanke i oss om at "Nederlaget" var så enerådende at de andre stykkene mer eller mindre kunne puttes i skuff. "Vår ære og vår makt" som et kampstykke for dagen, "Barrabas" som et storslagent, men umodent opplegg, "Men i morgen" som et litt firkantet dramatisk innlegg i den politiske striden, "En ung manns kjærlighet" som et rørende pubertetsstykke....... Så viser det seg at en kommer til motsatte resultater. "En ung manns kjærlighet handler om den kjærlighetssøkende 23-åringen av jevn overklasse, som tilsynelatende spiller med menneskeskjebner fordi han har en lettvint charme, mens det i virkeligheten er tragedien om en svak ung mann som prøver å være rå nok for denne verden og i dette sitt forsøk kommer til å tilføye nære mennesker uavvendelig smerte. Allerede som 25-åring ser dikteren altså skremmende klart at unge mennesker kan ha det slik at de kjenner tiden kaller på dyret i dem; det nytter ikke å være skvær, fin, enkel og sann. Det ligger noe i tiden som roper på hensynsløshet (1927). Stykkets unge helt mener å merke at hans noe eldre elskerinne i virkeligheten er bundet av beundring for det rå hos den mann hun har forlatt, nettopp for hans råskaps skyld, og så prøver den unge mannen å leve opp til dette "ideal" og spre så meget smerte om seg som mulig, være kynisk. Og det får forferdelige følger, så forferdelige som bare den ganske unge dikter i vår tid våger å sette inn i dikterverket (antikken var jo rausere med tragedie!) - med den følge at dagens nøkterne kritikk kan beskylde skuespillet for å være melodramatisk. Men det er det ikke. Eller egosentrisk. Det er det heller ikke. Eller trangt miljøbestemt. Men det er også galt. Kjærligheten er og blir hos unge mennesker en sentral livskjensle i den grad at ingen følger av den trenger å virke overdrevne litterært eset - hvis det ellers er godt nok skrevet. Og "En ung manns kjærlighet" er forbløffende godt skrevet; litt for godt stundom, fordi unge diktere brenner etter uforglemmelige formuleringer; men i virkeligheten med en ganske forbløffende beherskelse i alt vesentlig. Og de små klossethetene med at mennesker banker på og ringer på i den unge mannens leilighet, kunne en iscenesetter saktens fikse. Det var meningen her å skrive om noen av Nordahl Griegs kampstykker. Og det kan det nok bli høve til. Men ser en Griegs diktning som helhet, er det underlig å merke seg hvor mange av dens elementer som allerede rommes i dette vesle skuespillet om bare kjærlighet. Derfor peker vi på det i dag. Volden selv må bli hjemløs, var et av hans seinere temaer. Men her merker en altså hans klarsyn for hvor fristende volden er i og for seg, hvor angsten og ødeleggelseslysten hører i hop, hvor erobringstrangen blander seg med kjærlighet og gjør den ulykkelig, liksom trangen til overhodet å besitte gjør alle livets forhold ulykkelige. Videre hvordan den enkle, rene, har lett for å tape både overfor voldsmannen og dem som prøver å hamle opp med voldsmannen - av usikkerhet. Dette er ikke bristeferdig ungdomsdiktning alene, ikke det såre skrik; det er begynnelsen til en sentral anklage: Skadedyr er den som ikke sørger for å skape sin egen grunnvoll, men i kampen for å bli de herskende lik blir disses redskap. Minst så meget har vi lov til å lese av dette skjelvende kjærilighetdrama mellom fire unge mennesker av i går og i dag. Tenk om f.eks. Centralteatret med sine ypperlige unge skuespillere -ennå unge folk! - ga et nytt liv til dette dirrende, fint tenkte skuespillet av Nordahl Grieg, istedenfor å la sine unge talenter pjatte clutterbucksk........... Johan Borgen I: Friheten den 11. oktober 1947.