Nordahl Grieg som dramatiker.

Av Johan Borgen

Johan Borgen fortsetter i dag sin omtale av Nordahl Griegs dramatikk med omtalen av Nederlaget.

"Nederlaget" er Nordahl Griegs største drama, i virkeligheten et av de store dramaer som er skrevet i Norden, I det samler dikteren all sin erfaring, både sin livserfaring og sin kunstneriske.Intenst inntil det bristeferdige bygger stykket seg logisk opp gjennom en handling, knyttet til levende, stridende mennesker, slik at det enkelte menneskes skjebne blir symbol for helheten i et ustanselig skiftende spill av voldsomt virkende paralleller. Intimiteten går aldri tapt i de store opptrinn, og Nordahl Griegs sprudlende, lysende lyrikk springer fram mellom redselsscenene, lik markblomster som spirer på graver.. Det er drama så gripende og aktuelt, så monumentalt og intimt og så blendende rikt på sceniske muligheter, at det bare kan skyldes teaterlivets engstelige stagnasjon når det ikke til stadighet har vært på spillelisten i de få land hvor man bevarte frihet til å reise og samle menneskenes sinn ved sann og dristig dramatikk.

Vi er i Paris i 1871. Nederlaget i krigen mot tyskerne er en kjensgjerning. Men i den livfulle gatescenen på Montmartre får vi øyeblikkelig beskjed om hvordan det står til med folkets fornemmelser overfor generalene, som man mener har sviktet, fordi de igjen har den herskende klasse i ryggen. Og denne klassen ser den største fare ikke i tyskernes seir, men i det franske folks erkjennelse av sitt eget verd og troen på et rettferdigere samfunn under sosialismens fane.

I drastiske, sterkt virkende billeder skildrer dikteren folkets forferdende nød: en gutt ligger over et kloakkhull og fisker rotter, som han ikke har råd til å spise selv, men selger for 3 francs stykket. En ung pike er solgt av sin mor til bordellet, men holder seg unna, sammen med sin venn, som hun elsker, mens samfunnsstøtten - kjøpmannen som har forlangt å få henne først - anklager moren for å nedbryte de gode seder ved ikke å oppfylle kontrakten! Urettferdighetens paradoks henger som en uværshimmel over dette Paris, som den mektige Thiers påtar seg å forsvare mot kommunardene. Han gjør det ved hjelp av franske krigsfanger som han får frigitt av tyskerne i den felles interesse: å slå ned og knuse de eiendomsløses desperate forsøk på å vinne levelige vilkår.

Men selve det revolusjonære initiativ gir årsak til konflikter som dengang og alltid herjet Nordahl Griegs sinn: hvor langt har det menneske lov å gå i blodsutgytelse og redsler, som nettopp vil tjene fredens og frihetens sak? - Og hvor langt tør det ene menneske betrakte det annet som sin fiende, selv om han er motstander. Den redelige, men ikke blodtørstige (og heller ikke tilstrekkelig uforsonelige) revolusjonsleder, bokbinderen Varlin, sier et sted:
"De tyske soldatene, hvem er de? De er folk som oss. De har drept og pint og hatet oss som vi har hatet dem, og vi er begge ført vill. Jeg har lest om at venner, som ikke kjente hverandre i mørket, er blitt egget til kamp på liv og død, av krefter som ville dem ondt. Slik har soldatene slåss på begge sider - venner i mørket"

Til dette svarer den hatende krigskrøplingen:
"Vi har ikke bruk for Internasjonalen din! Vi har fedrelandet. For det har jeg gitt liv og lemmer, og det skal de andre gjøre, de også. Alle andre! Vil du at vi skal ha lidt forgjeves?"

Og Varlin svarer tilbake:
"Ja, min venn. Helst ville jeg det. Best var det om du ble glemt. For du er æren, lidelsen og neste krig.

Hvem tør påstå at dette replikkskiftet ikke gir oss noe å tenke på i dag - hver dag?
Og litt senere sier den hederlige revolusjonære mekanikeren Beslay, som Nordahl Grieg så gjerne hadde villet identifisere seg med, men som han godt skjønte var en hjelpesløs idylliker i en ulvetid:
"Samfunnet er som en fin mekanisme; der må kunnskaper til for å stelle den. De som har makten i dag vil ikke gi oss kunnskaper ... . Der spørres ofte: når kommer morgenen for proletariatet? Jeg skal si dere det. Hver sen kveld når arbeidere sitter rundt lampen og studerer og samtaler, da er morgenen underveis."


Denne trang til å tro det gode, men samtidig til å vite og vise at det ikke var nok, den kommer ofte fram i dette skuespillet om nødvendig kamp, skrevet av enfredselsker over all forstand.

Varlin sier et sted:
"For en vidunderlig natt. Ikke et skudd. Ikke en av våre er lemlestet. Ingen kvinne gråter.Det er fred."

Men så fortsetter han:
"Å, om jeg kunne få alle mennesker til å forstå hva fred er. Det er ikke noe dere eier, det er noe dere må erobre. barnet som vagger over gulvet i sine første skritt, trærne som grønnes ute i gaten, hustruen din, som puster i mørket ved siden av deg, alt må du bestandig tilkjempe deg. Det er alltid truet; hver dag må du gjøre det ukrenkelig ved strid for mere menneskeverd. Har du hatt en død dag, da har du forrådt alt du elsker. Da er du krigen Freden, Beslay, må være det mest hvileløse i verden.

Det er et monument av en replikk og egentlig farlig fore et skuespills økonomi. Men det store ved "Nederlaget" - kunstnerisk sett - er at her har dikteren formådd å gjøre disse søylene til naturlige og organiske ledd i verket. Og Nordahl Grieg var den som hadde rett til å si så store ord: "Har du hatt en død dag ... da er du krigen. Freden må være det mest hvileløse i verden."

Men det er også Varlin, den idealistiske bokbinderen, som sier:
"Vi som vil framskritt kan aldri seire med våpen. Det er vår tragedie, og det er vårt lysende, fortvilede håp."

Det var Nordahl Griegs eget lysende, fortvilede håp at dette var sant. Men han lar Varlin og hans menn lide nederlag.

Hvorfor? Fordi det lysende og fortvilede håp var løgn og blendverk. Han står fram med "Nederlaget" og sier at dette håp, som jeg også dyrket, det skal ikke dere stille dere. Han lar opprørslederen Delescluse erkjenne det til slutt. De andre er for rå, for kyniske. Og han lar ham oppleve nederlaget i all dets gru, men han har et lite ord til trøst og håp:
"Om vi skal dø, Varlin, har vi en tro: Vår kamp er ikke forgjeves for dem som kommer etter oss."


Ja, Nordahl Grieg lar sine helter lide nederlaget. De gjorde det jo også i virkeligheten, det er historisk riktig. Og det var historisk riktig i Spania 65 år etterpå. I en mild, patetisk form anklager han seg selv og alle som har trodd at friheten kunne vinnes med mildhet, eller enda mer: uten en hardhet som kom opp mot motstanderens. Men ikke et øyeblikk glemmer han av den grunn at målet med denne tilkjempede hardhet er å befri menneskene fra deres åk.

Ikke så få diktere er blitt religiøse på et slikt program. Nordahl Grieg ble revolusjonær på det, en patriotisk, menneske-elskende revolusjonær som endelig var modnet helt: han så sannheten i øynene.

"Nederlaget" ble en av de store oppførelser for Nationalteatret i Oslo. Det er et dypt tragisk stykke. De blir skutt på kirkegården hvor de har søkt tilflukt til slutt, de trofaste revolusjonære. Der er scener i dette skuespillet som Oslos teaterpublikum aldri kommer til å glemme.


Nordahl Grieg som dramatiker / Johan Borgen
I: Friheten. - 1947-10-18.