|
|
||||
|
"Streiflys" på Sammenheng og enhet. Nordahl Grieg og Henrik Ibsen. Det er fascinerende å følge det skiftende forhold Nordahl Grieg hadde til Henrik Ibsen: Grieg var i sin begavelse bevisst, han var en ærgjerrig ung mann midt i sin "beskjedenhet", og han ville måle krefter med det aller største, også med Ibsen. Men hvordan? Vi merker en eiendommelig ambivalens, han føler noe samtidig tiltrekkende og frastøtende med Ibsen, alt ettersom de aktuelle behovene er hos Grieg selv. Det særegne ved den griegske begavelse var det brusende og berusende: Han måtte enten beundre, være begeistret eller hate hett for å komme i gang; lunken var han aldri. I 1928 skrev den 26 årige Grieg et dikt med tittelen "Henrik Ibsen", gjennomsyret av en halvt motvillig beundring, en beundring på avstand, så og si. Vi forstår at Ibsen på mange måter står Grieg fjernt, kjølig lukket som han er, av gemytt en helt annen type enn Grieg. Men likevel - Grieg skriver ikke bare pliktoppfyllende sin hyllest til 100 års dagen for Ibsens fødsel. For selv om han nok står fremmed overfor den klassiske kunst Ibsen representerer, blir han uvilkårlig av den Ibsenske rytme. Og først og sist: Den konsekvens Ibsen manifesterer i sin idékamp, er noe for unge Grieg å ta mål av: Å ensomme hjerte, som aldri har veket aldri har bøid sig for Bøigen og sveket, - strål med din kulde for oss som er svake, herd oss til strid! Hvor meget denne tanke angår Grieg, får vi et vitnemål om, da den 34 årige Grieg på et nytt utviklingsstadium i 1936 i diktet "Til ungdommen" nesten ordrett tar opp igjen noen sentrale ord fra Ibsen-diktet, - henvendelsen er nå bare enda fastere i uttrykket og vel å merke enda mer personlig preget: Kringsatt av fiender, gå inn i din tid! Under en blodig storm - vi dig til strid! (Uth. av meg - M. N.) Nesten motstrebende måtte Grieg også erkjenne velden i dette at Ibsen, den "truende, trossige, veldige sjel", med velberådd hu ofret seg for kunsten: Lykke og liv blev han dømt til å bøte... "Det nittende århundre dyrket problemene til kulden strøk oppover menneskenes lemmer; hvor ble det av mitt kjønn? ropte Ibsen da han skulle se tilbake på livet sitt". Disse ord i prosa rommer samme grunntanke som i Ibsendiktet. Undertonen er bare blitt bitrere, mer fylt av protest - men fremdeles er det noe uforløst tilstede? Ja, ganske enkelt fordi det spesifikke Ibsen-problem ennå ikke var blitt løst av Grieg selv... Hvorom allting er: Grieg ville motta dikterdåpen av Ibsen: Merk da med offerets islys vår panne. Disse ord er sentrale; gjennom dem føler Grieg at han får et ridderslag av Ibsen. Og ordene utgjør en nøkkel til forståelse av noen tilsynelatende dunkle ord i den opprinnelige utgave av avslutningen i Viggo Hansteen-diktet: " bøddel og gjenoppvekker, aske og offerild". (Uth. av meg). Med utgangspunkt i den ovenfor siterte formulering fra Ibsen-diktet, "offerets islys", forstår vi ikke bare bedre dette med "offerild". vi forstår også at begrepene "bøddel", "gjenoppvekker" og "aske" er myntet på Grieg selv - nemlig i hans forhold til seg selv og til livet, symbolisert i konflikten mellom liv og kunst. For lik Ibsen har Grieg valgt å bøye seg foran "altre av ånd", å brenne ned til "aske". Og ved slik å være sin egen "Bøddel" har han "gjenoppvekket" seg selv og sitt liv til kunst, han har skapt "domer av stjerner"... Tross det kanskje ufullbyrdede i Griegs holdning til Ibsen (det ufullbyrdede lå da i selve sakens natur, i den evig uløste og uløselige, men dikterisk sett fruktbare konflikt mellom liv og kunst), var det likevel i Griegs senere år kommet frem til en slags avklaring. Dette ser vi best idet vi stiller den modne Griegs holdning opp mot den herlig og praktfulle "umodne" Griegs reaksjon som 23 årig opprørsk yngling i 1926, da han i reisebrevet "Marathon" fra sin Grekenland-tur bl. a. sier: "For firti år siden uttalte Ibsen om diktningens høieste skjønhetsform: Versets kunst er forbi. Denne forkyndelse av Peer Gynts vidunderlige dikter, dette froskekvæk av den frafaldne mot en naturmakts vælde, blev tat helt alvorlig. Man får ihvertfall det indtryk at anatemaet voldte meget flaske og død i de grå , råkolde oktober-søndags-eftermiddagene i otti-årene. Og selv om profetien siden er gjort tilskamme, ruger allikevel skyggen av Ibsen endnu over landet". For da veien først var ryddet, dvs. da Grieg endelig hadde erobret den angivelig "døde" skjønnhetsform, versets kunst, vendte han tilbake til Ibsen, nå med andre behov, solidaritetsbehov... Hva med Grieg og dramatikeren Ibsen? Også her var det klar ambivalens tilstede. Naturlig nok måtte Grieg søke seg formmønstre andre steder enn hos Ibsen, for å finne den dekkende utløsning for sin dikteriske trang. Olav Dalgaard kan da også, typisk nok, fortelle fra en samtale med Grieg i Moskva i 1934: "Kan hugse han mumla noe om at: Vi må i alle fall bort fra Ibsen". "Vår ære og vår makt" spøkte i Griegs hjerne akkurat da. Og hvem andre enn Ibsen holder han der et kokett lite oppgjør med? Han gjør det riktignok i en "bisetning" så og si, idet han lar rederen Konrad styrke seg moralsk til å inngå en tvilsom forretningstransaksjon: "Va det sporveier dokker sa? Husker dokker ka Smitten, som vi hadde i norsk, fortalte oss? At Ibsen, forfatteren altså, satte alle pengene sine i trikkeaksjer og sopte pener inn... Klart at eg ve ha trikkeaksjer. Eg og Ibsen altså". Hvor vil Grieg hen med dette innfall? Han vil vise hvordan Ibsen, ånden og arven fra Ibsen, ja, alt Ibsen sto for hensynsløst og skruppelløst blir misbrukt, til forsvar for den herskende umoral. Men for å unngå at det samme skal skje med den nye diktning, må den ha en annen, en effektivere, en mer moderne form... Grieg var likevel usikker, ambivalent. For allerede hans neste stykke, "Men imorgen -" har i sin tette struktur meget av Ibsen i seg. Og de tre internasjonale finansherrene, Sir Henry Lewis, dr. Mühlenberg og de Montclair tilsvarer Ibsens Master Cotton, von Ederkopf og Monsieur Ballon; den griegske lokale kapitalist David Børs tilsvarer Peer Gynt... Året 1936 da "Men i morgen - " ble til, danner dermed et avgjørende vendepunkt i Griegs forhold til Ibsen som fenomen, som åndskraft, som forpliktelse betraktet. I en "Efterskrift" Grieg skrev til en enquete i "Veien frem" om det norske demokratis stilling i Spania, tok han nemlig, tilsynelatende overraskende nok, utgangspunkt i nettopp Ibsen av alle: "I et brev skrev Henrik Ibsen at han tvilte på at Norge fikk noen lang levetid som nasjon. Det var ikke ytre fiender han regnet med; det var vår indre, moralske kvalitet som han fryktet for var utilstrekkelig". Gjennom sitt kompromissløse krav på moralsk kvalitet i en ulvetid, var da Ibsen en forbundsfelle for Grieg; den fjerne rytter var kommet ham nær, helt nær. Det skjer en identifikasjon, for Griegs egen både bevende alvorlige og ømme intensjon lyser ut av følgende erkjennelsesfylte ord: "Ibsen selv har i sitt verk bekreftet vår rett til å leve som folk, og sammen med ham andre store menn som i forskning, kunst og mellomfolkelig arbeid har tegnet Norges trekk rent og klart for Europa". "Målestokken for moralsk kvalitet" må være "hel og uforfusket" sier den 35 årige Grieg videre. Det er en moden, en vitende mann som taler. Han verner noe i seg selv - og i oss - ved å vende tilbake til den styrke Ibsen sto for, - selve det innerste norske vesen som redningen for vår fremtid ligger i: "Hvis vi svikter dette kravet til moralsk kvalitet, har Ibsen rett: vi berøver oss muligheten for indre motstand, vi dømmer oss til voldens tid, og det er undergangen for oss som nasjon". I denne profetiske konklusjon går så endelig Grieg og Ibsen opp i en høyereenhet; identifikasjonen er fullbyrdet. Og i den ligger da fortsatt utfordringen til oss, på ny og på ny. Fra dem begge. Fra Ibsen og Grieg i våre hjerter. Martin Nag. I: Streiflys, Nordahl Grieg på ny. Forlaget NY DAG, Oslo, 1967, s. 122-125. 
| ||||