|
|
||||
|
"Streiflys" på Sammenheng og enhet. Nordahl Grieg og Garcia Lorca. I et privatbrev til en kontakt i Frankrike, datert den 16. november 1936, spør Nordahl Grieg: "Kan de snarest skaffe mig noe stoff om Spania - finnes en fremragende artikkel av eller om Garcia Lorca": disse betydningsfulle ord viser i hvilken grad Griegs tanker var hos Lorca, den spanske lyriker han med god grunn må ha følt seg så åndsbeslektet med, - en dikter av Don QuiXotes legning, hudløst vâr og åpen i sin kamp, både gjennom sin politikk og sin poesi. Grieg karaktreriser et sted (i en artikkel i "Arbeideren", 28. februar 1838) den spanske republikk på følgende måte: "I et don Quiote-aktig håp for sig selv prøver den å skape en målestokk for godvilje mellom nasjonene". Det samme "don Quiote-aktige håp" sto Lorca som et symbol for. Og undres om ikke Grieg selv har gått med tanker om å skrive den artikkel han etterlyste - om Lorca? Flere steder kommer han inn på ham, liksom nærmer seg ham fra flere sider, samler materiale, lar noe vokse fram organisk i seg. Det er tale om en langsom identifikasjon mellom Grieg og Lorca. Og denne prosess skal vi her forsøke å følge, rekonstruere. I en artikkel i "Hjemmet" 11. desember 1937, "Borgerkrig i Spania", forteller Grieg bl. a. om en forfatterkongress han har deltatt i, og fortsetter: "Om kvelden, efter åpningen, var det en festforestilling i teatret hvor et drama av Spanias store dikter Fredericio Garcia Lorca blev oppført". Grieg gir en kort karakteristikk av skuespillet - og foregriper samyidig i kondensert form sin egen skjebne: "det handler om en ung kvinne, Mariand Pinedar, som for hundre år siden sydde et banner til sin elskede, en av Andalusias frihetshelter. Hun blev arrestert og til slutt henrettet i Granada, - den samme byen hvor stykkets forfatter ifjor blev skutt av fascistene". Vi legger merke til: Grieg trekker en linje mellom før og nå, lager et symbol som skal danne klangbunn for hans egen kommende skjebne... For på samme måte som Grieg vil vise at fortid og nåtid er ett, at liv og dikt er ett i Spania av 1937, viser han - uten å "vite" det - hvordan hans egen fortid og fremtid, hans eget liv og dikt vil bli ett, anno 1943... Som mellomstasjon mellom artikkelen fra 1937 0g Griegs offer- og symbol-død, ligger diktet "Wergelandsfanen" (skrevet mellom juni 1941 og juli 1943). For det viser seg at det går en direkte linje fra byen Granada til byen Toronto:
Slektskapet mellom Mariana Pinedar og Camilla Wergeland er ikke å ta feil av: Som Lorca følte behov for å finne solidaritet hundre år bak i tiden hos Mariana, følte Grieg behov for å identifisere seg med Camilla (Henrik)... Grieg forteller mer om Lorcas skuespill: "Siste akt foregikk i et kloster, hvor hvitklædde nonner fulgte Mariana til retterstedet. Da teppet gikk ned og bifallet braket, kom nonnene marsjerende fremover og hilste oss med folkefrontens hilsen, den løftede knyttneven: Salud". Dette er dikningen. Men livet selv følger opp: "Ikke lenge efter så jeg i en landsby utenfor Madrid noenlunde den samme selsomme scenen i virkeligheten. Det var et nonnekloster som var verdsliggjort, nonnene var her fremdeles, men deres religiøse liv var henvist til cellene; deres fellesskap bestod i å sitte sammen og sy soldatbroker". Det går en forbindelse mellom det å sy banner (for hundre år siden) og det å sy soldatbroker (i dag). Kanskje er ikke de eldre nonnene hundre prosent med, treghetsloven virker i dem. Men de unge nonnene - de er alle av Mariana Pinedars ætt allerede. Og Grieg sier muntert: "Men da vi gikk fulgte de yngre oss til døren, og Salud! hilste de". Men det ville ikke være Grieg, hvis han ikke tilføyde, for å oppnå nok en kontrastvirkning: "ropene fra noen brunstenkte fabrikkjenter som badet i elven klang tilbake gjennom middagsheten". Slik lever spanjerne med deres dikter, Lorca: Diktningen får sin forlengelse ut i livet, ut i kampen. Dette var noe for Grieg: Sånn ville han at hans forhold skulle være til det norske folk, i ånd og i sannhet. I sin bok fra 1937, "Spansk sommer", har Grieg kortet inn sin beskrivelse av Lorcas skuespill: Han nøyer seg med å beskrive diktningen denne gang, - forlengelsen ut i livet, dette med nonnene, har i den nye kontekst ikke samme funksjon. For det er først og fremst et helhetsbilde av kulturens kampfront, dikterens fremste frontlinje Grieg nå vil mane frem. Og der er også de døde umerkelig, men sterkt tilstede: Forfattere fra mange land var samlet i festsalens amfiteater; noen blev savnet. Spanias unge lyriker Federicio Garcia Lorca var her ikke; han blev drept av fascistene kort efter oprøret brøt ut". "Selve urettens forferdelige velde på jorden hadde vi veket tilbake for", innrømmer Grieg. Men Lorca hørte til dem som ikke hadde veket. Tvertimot, både gjennom sitt liv, sin diktning og sin død vekket han, ikke bare Spania, men en hel verden. "Vår fantasi skulde være vår egenart", sier Grieg. Og gjennom sin fantasi vil han identifisere seg med Lorca, nå da "verden skalv foran tider av blindhet, grusomhet og kval". Og dette med Lorca i ham selv var en forpliktelse som fulgte ham, like inn i døden. For denne forpliktelse påtok han seg, da han etter å ha sett Lorcas skuespill, gikk rundt i gatene sammen med sine forfattervenner, og diskuterte noe han ett sted kaller "kulturens spørsmål", et annet sted "kulturens gåter", for så å utbryte: "Hvor snevre er ikke grensene for menneskets fantasi og samvittighet, hvor meget er det ikke å gjøre når det gjelder å utvide dem!" Dette rommer da den fortsatte forpliktelsen for oss. Martin Nag. I: Streiflys, Nordahl Grieg på ny. Forlaget NY DAG, Oslo, 1967, s. 156-158. Om Federicio Garcia Lorca: Les her 
|
||||