|
|
||||
|
Nordahl Grieg var med en Catalina på hemmelig oppdrag i Norge i mai 1942. Her er skildringen hans fra turen: En tur jeg var med på, står alene, skinnende, blandt de andre. Den varte bare noen få timer, men jeg blir aldri ferdig med den. Den gikk hjemover. Det var en rekognoseringstur langs Vest-Norge, over leden. Jeg sto bak flygernes plasser da jeg visste at vi måtte nærme oss kysten. Det var grått vær med drivende skyer; de formet seg til landskaper som lignet det jeg skulle se, og ble borte. Til slutt steg svarte klipper opp av havet med hvit skum drivende om foten, trossig og majestetisk, men da vi kom nærmere, var det som trær med mørke, fine, åndeaktige grener sto og suste, før alt løste seg opp og drev som tåkeflak omkring oss. Så med ett var vi ute av skyene. Sjøen lå grå og klar, og langt inne lå landet. Jeg så Norge. Fjellene. De var så blå. Fargen i denne kystlinjen grep meg så underlig om hjertet, den var som blåtøy, bleket og skurt og slitt, men så ren, så stolt i sin renhet, som fra et strevsomt hjem. Så kjærligblått, så nøysomtblått var landet der inne. Vi strøk innover, over de første grå skjærene hvor sjøfugl fløy opp. Men det er bare oss! tenkte jeg. Vi gikk ganske lavt over øyer og sund, noen meter over knauser og hus og brygger og båter og mennesker. Det var som om flygerne ville at vi skulle få stryke hånden over landet vårt og leve blandt menneskene der nede, mens vi fløy forbi. Jeg gikk akterut til blistret for å se bedre. Glasskuplene var vrengt ned, så maskingeværene sto frie ut i den åpne susende luften. Det er for lavt under kuplen til å stå, en må ned på kne; maskingeværskytteren knelte alt. Hva var det han holdt i hånden? Det var et norsk flagg, ikke et tøyflagg, for det ville blitt revet i filler øyeblikkelig, det var et blikkflagg, malt med kjærlighet hjemme på stasjonen. Han viste det frem, urørlig og stirrende, til landet der nede; og menneskene reiste seg brått opp i de små fiskebåtene eller de sprang bortover svabergene, som for å følge oss. Aldri har jeg sett noe skjønnere enn dette malte blikkflagget, og dette lyset av lykke og smerte hos den knelende mannen som holdt det og gjennskjæret hos menneskene der nede, så dyrebare hver eneste ukjent av dem, i det steinete, elskede landet vårt." 
|
||||