Nordahl Griegs "Nederlaget". På Det kongelige Theater. av Tryggve Norum. "Nederlaget" er Nordahl Griegs sterkeste skuespill. I dramatisk virkning er det mektig som en gresk tragedie; i form og scenisk oppbygging myldrer det som en film - eller et middelalderdrama. Det er noe meget mer enn et skuespill om pariserkommunen. Innholdet sprenger den historiske rammen, gir stykket det preg av tidløshet som er kjennetegnet på den store kunst som lever gjennom århundrer. "Nederlaget" er et drama om frihet og menneskeverd, og om den kampen som må føres før alle undertrykkere er trengt inn i sine mørkeste huler og murt inne der for alltid. Stykket har allerede vunnet en sikker og uforgjengelig plass i vår litteratur. Enda det ikke er ti år gammelt, er det blitt klassisk og nyter altså den største ære som kan bli et åndsverk til del, rent litterært og litteraturhistorisk sett. For Nordahl Grieg ville den æren hatt forsvinnende lite å si. Han ville nå menneskene med sin kunst, skrev ikke for sofahjørner og lenestoler, men fra livet for livet. Linjen gjennom hele Nordahl Griegs diktning er et folltonende "Ja" til livets krefter, og klar bevissthet om at menneskeverd bare kan utfolde seg under frihet, og at friheten er noe menneskene må kjempe for, uavlatelig, hver eneste dag. Det kostet ham arbeid å vinne fram til klar erkjennelse av kampens nødvendighet. Han innså det tidlig og gang på gang møter vi i hans verker skikkelser som er kommet til den samme erkjennelse som han selv. For det er ikke lett for den som vil det gode å se at veien må gå gjennom krigens redsler. I Kina, i Spania, i den store krig lærte Nordahl Grieg at det ikke nyttet med ord mot barbarer. De måtte slåss med våpenmakt. Det var det eneste middel som kunne tvinge dem i kne. Fram av "Nederlagets" yrende mangfoldighet av personer raker én som i sin tragiske skjønnhet og heroiske monumentalitet uttrykker stykkets hovediidé. Det er Gabrielle Langevin, lærerinnen som i sin hjelpeløse medlidenhet med alle dem som rammes av krigens gru vil gå ut i spissen for kvinnenei den beleirede by og stanse blodbadet, men som lærer å innse at det ikke er noen annen mulighet enn å kjempe. Det er i den samme sanhets erkjennelse som Nordahl Grieg senere skildret kvekersykepleiersken i "Ung må verden ennu være", hun som følger kampen mellom Francos tyske fly og regjeringens. Hun er pasifist av innstilling og overbevisning, men når hun blir spurt om hvem hun ønsker skal seire, svarer hun: "De som har rett". Gabrielle Langevin virker sterkere, og i sin klassiske monumentalitet hører hun til blant verdenslitteraturens store dramatiske skikkelser, enda det ikke er noen stor rolle. Den ild som brenner i Gabrielle Langevin er Nordahl Griegs egen hjertevarme, hennes smerte hans egen pine, hennes håp hans Wergelands-tro på at "Slegtens sagas lange Lære" ennå bare er "dens vuggesange og dens Barndoms eventyr". Hun er en av dem som gir Nordahl Grieg hjemstavnsrett i den stolte frihetsfylking som er representert ved det Francis Bull kaller "Wergelandslinjen" i norsk åndsliv. Ved Det kongelige Theaters oppførelse av "Nederlaget" nå spilte Gerd Grieg denne rollen de tre første aftener. Hun fylte den med menneskeåndens klare lys som gjorde timene i teatret til mer enn et minne for livet: til en manende appell om aldri et øyeblikk å glemme at kampen for friheten må fortsette like til den dag da endog tanken på undertrykkelse er blitt meningsløs. Som Gabrielle Langevin står Gerd Grieg i blennende relieff til skuespillets brokete mylder like fra hun kommer inn første gang til hun står med ryggen mot muren med et gyllent streif av aftensolen over seg. I Svend Gades iscenesettelse på det kongelige teater kommer hun opp på scenen over en trapp fra orkestergraven til venstre. Hun bærer en lys grå drakt; ansiktet, håret, hele skikkelsen lyser. Så bøyer hun seg over småguttene som fisker rotter i kloakken, og den sølvklare stemme eier godhetens lys. Hun føler medlidenhet med dyrene, står hjelpeløs overfor deres pine, fordi menneskenes er enda større. Hun finner den døde piken som er sultet i hjel fordi moren bare kunne skaffe mat til de to sterkeste av barna sine, de som hadde sjanse til å leve. Ansikt til ansikt med nøden i den beleirede by gir hun smerten det ekte uttrykk som kommer innenfra, uten større minespill og ytre virkemidler. Denne stille sorg er Gerd Griegs egen smerte over krigens gru. I livet har hun opplevd det alt sammen, og hun bærer feberen i blodet hver eneste dag. Hun har lært av livet det samme som Gabrielle Langevin: at mitraljøser bare kan møtes av mitraljøser eller sterkere midler enda. I gatene bygger borgerne barrikader for å verge kommunen - friheten - mot Thier´s hundretusen soldater, som han har fått ut av tyskernes fangeleirer. Mellom Bismarck og Thiers måtte slike mindre hensyn som en tapt eller vunnet krig vike, når så store verdier sto på spill som at folket selv ville ta hånd om sin egen skjebne. Den unge lærerinnen har selv en bror blant Versaillestroppene, og hun opprøres over statsmennenes og generalenes samvittighetsløse spill av menneskeliv. Hun er pasifist og i spissen for et tog av kvinner vil hun gå utenfor barrikaden og få dem til å stanse skytingen. Gerd Grieg legger hele sin tennende glød i sin inntrengende bønn til kvinnene om å følge henne - for i neste øyeblikk i å måtte bøye hodet i tragisk resignasjon over liket av den gamle kusken som faller for en snikskytterkule. Det er denne ytre dramatiske begivenheten som får henne til å forstå krigens nådeløse logikk, den som Gerd Grieg måtte tilegne seg. Derfor gir hun nettopp denne scenen med en overbevisende kraft som er høyt hevet over den man ellers kaller en fremragende skuespillerpresentasjon. Her er et menneske som finner sin plass mellom de andre på barrikaden, ikke for å drepe, men fordi hun innser at hvis friheten skal leve, må de som verger den kunne dø. I den siste vidunderlige scenen på kirkegården Pére Lachaise står hun som et tragisk monument, ikke over den slagne pariserkommunen, men over de ofre som friheten krever på sin vei mot seiren. Gerd Grieg fyller denne scenen med tragediens høytid og tidløse appell til menneskene. Det er øyeblikkets kunst med evighetens sus over seg. I scenen med barna på gravene forteller hun opphøyet og enkelt at kampens mål er ofret verd. Gerd Griegs kunst som Gabrielle Langevin er identisk med skuespillets hovedidé, den som er gitt uttrykk i denne rollen, nemlig at godhet ikke er nok, men tvert imot kan bli en forbrytelse når det gjelder å sette seg til motverge mot vold og urett. Med ryggen mot muren seirer Gabrielle Langevin mellom de andre kommunarder og står som et symbol for frihet og en stor dikters livsverk. Skuespillerkunsten er en ordets kunst, men i dens høyeste utfoldelse forstummer talen, og ideen fyller luften over scenen og i teatret. Publikum reiser seg, husker at de må klappe - veldig - og tar ordene med seg som en brennende uro i sinnet: "Frihet, likhet, brorskap", for veien frem er lang. Tryggve Norum, i FRIHETEN 17-12-1945. Gerd Grieg