Nordahl Grieg i dag Av skuespilleren Ole Grepp Et folks åndelige og moralske liv speiler seg ingen steder så klart som i dets forhold til den litterære arv. Under krigen fant folket frem yil sine diktere. Klassikeren som hadde fått stå og samle støv i bokhyllene, ble nære og levende. De ble lest som om de aldri hadde vært lest av vår generasjon. De ble kilden vi øste mot, tro og utholdenhet av; de var med oss i kampen, trofaste, usvikelige; vi følte oss skulder til skulder med dem. De sa oss at vi var et folk med rett og plikt til å forsvare oss, fordi vi som folk eide verdier vi måtte berge for hele menneskeheten. I dag vokser støvet på klassikerne igjen. Vi trenger dem ikke, hverken de gamle eller de nye som er kommet til. Vi har en rolig, trygg bevissthet om at de står der i hyllen og gjør oss til kulturnasjon. Det ville ikke engang være godt for oss om vi tok dem frem nå i utide, det kunne gå ut over både roen og tryggheten. Det kunne gå hull på det tynne skall av hverdagslighet vi har omgitt oss med, vår siste fortvilede beskyttelse mot angsten. La oss holde oss til de små og nære ting, la oss ha det godt som vi har det og daglig lese i avisene at dette må vi klamre oss til med nebb og klør. La oss vite at om dette ikke er godt, er det iallfall bedre enn alt annet. Og la oss så slappe av i ledige stunder, la oss sysle med fritidsproblemer, la oss fylle de tomme timer med opptatthet på det at vi ikke skal begynne å tenke. For tanken er bare for den som har dristighet til å slå hverdagsskallet i stykker, som har mot til å gjennomleve angsten, tro til å vriste et nytt og skinnende håp ut av den, utholdenhet til å holde levende sin drøm om menneskets storhet. "Enhver idédikters høyeste belønning er å bli glemt", lar Nordahl grieg en av sine personer si et sted. Vår samtid later til å være på god vei med å tildele Nordahl Grieg denne høyeste belønning. Riktignok foreligger hans verker i samlet utgave, et par av hans skuespill har vært spilt etter krigen (og vil neppe komme opp igjen på noe teater med det første), et og annet dikt står i en lesebok; men i den daglige kulturdebatt støter vi sjelden eller aldri på hans navn. Han er betryggende satt på en hylle med andre fortidsklassikere, og den som hadde håpet eller fryktet at de skulle få rett, de par anmeldere, som mente at artikkelsamlingen "Veien frem" ville spille en sentral rolle i etterkrigstidens åndsliv, den kan la håp og frykt fare. Det flammer ingen fakkel i det åndsliv, og de små lyktemenn som er flittige i skumringen, vokter seg for å komme i nærheten av den politiske dynamitten. Her skal ingen eksplosjon forstyrre den hjemlige fred. Vi vet at den som for alvor har gjort den til sin, er dømt til å kjempe hver dag, hver time til sitt livs ende. Og har vi ikke kjempet nok? Bli fremfor alt ikke trette - som mennesker blir etter kriger - når grumset og griskheten kommer i følge med motløsheten det varme råtnende dyndet lagret av hundrede slektsledd hvor sinnet kan krype til hvile og han som vi drepte kan oppstå" Ta Nordahl Grieg ut av bokhyllen igjen. Og igjen! Han er kommet for tidlig inn. Han er vår tids dikter fremfor noen. Bøkene hans er lys i denne mørketiden da vi er ved å miste troen på vår selvstendighet og motløse ser det bære utfor stupet. De er veien frem, fordi de er "vår styrkedrikk i troen på menneskelighet, i vår kamp for endeløse mål." Det er ikke for Nordahl Griegs skyld skal vi huske ham, det er for vår egen. Vi skal huske ham med vår gjerning; med vårt mot, med vår tro, med vår utholdenhet. Og først og sist med vår uforsonlighet - det eneste vern mot redselen, "menneskehetens uforsonlighet mot uretten". Bare da vil vi engang kunne gjøre ham til historie, til klassiker, og skjenke ham den glemsel han selv ønsket da han skrev: "Reis ingen monumenter, La akrer som aldri har sett oss og gamle kvinner i solen og unger som leker, og bjørker som usåret løfter sitt lys-slør være vår evighet." Ole Grepp. I: Kvinnen og Tiden, Særnummer; Nordahl Grieg: 1902 - 1. November - 1952. Ole Grepp. Malt i 1930 Foto av Ole Grepp her